I likestillingens navn: Det er mor som følger i bursdag!

Petrus har vært i bursdag. I den forbindelse så mente Petrinemannen at det var jeg som skulle følge og bli der sammen med han. Han konstanterte med at det var mødrenes jobb. Intet rom for diskusjon. Jeg synes dette er urimelig. Skikkelig urimelig! Og derfor googlet jeg: -  likestilling!

Der fant jeg en artikkel som jeg jammen skulle slå i bordet med: Dårlig likestilling kan føre til at barn blir uførtrygdet, kriminelle eller havner i arbeidsavklaringskø. Jeg skulle bruke artikkelen til å argumentere slik at han forsto at om han ikke tok med seg gutten og gavene i selskapet, så sto hele Petrus sin fremtid på spill. Den gang ei, det var ikke slik at jeg fant noe som jeg kunne bruke mot Petrinemannen. Fokuset ble flyttet flyttet, for jeg tok meg selv i å diskutere med artikklen. Jeg mer opptatt av den enn det faktum at jeg må følge i bursdag. Her er det val snakk om flere nyanser enn at det mangler likestilling?

Artikkelen tar utgangspunkt i en forskning som har blitt foretatt på sørlandet, hvor det vises til at barn som har vært hjemme sammen med  bare mor og som ikke har hatt barnehageplass. Det sies at disse barna får dårligere levevilkår i ungdommen og gjennom skolegangen. Det konkluderes nemlig med at barn som opplever manglende likestilling kan få problemer som å slutte på skolen, bli ungdomskriminelle eller å bli uføretrygdet.  Jeg ser at de knytter disse funnene opp mot at barn som opplever lite likestilling hjemme også ikke får den erfaringen og offentlige oppdragelsen som en barnehage gir. Dette gir et mer nyansert bilde, men alikevel så tenker jeg at bildet er mer nyansert enn som så.

I forkant av vedtaket om kontantstøtte så hadde jeg et kraftig argument mot kontantstøtta, som jeg fortsatt holder ved hevd. Jeg var redd for at støtten kunne være med på å lage veien til barnehage lengre for barn som vokser opp i stimuleringsfattige miljøer. Jeg har en hemmelig setning, som jeg deler med dere nå. Jeg tenker nemlig at "jonny - jonny går i arv". Med det så mener jeg at det er mange indikasjoner på at barn som vokser opp i familier med godt skolerte foreldre gjerne tar en god utdannelse etter videregående og på den annen side så er det også slik at mange som vokser opp i hjem med uføre foreldre eller foreldre som av en eller annen grunn ikke er yrkesaktive kan få de samme livsvilkående som voksen. Med det som bakteppe så argumenterte jeg mot kontantstøtta. Min redsel for at de barna som mest av alt trengte barnehageplass skulle holdes hjemme, fordi det var økonomisk lønnsomt for foreldrene, gjorde at jeg argumentet mot. Jeg vet at det å leve på trygd i Norge ikke er lukurativt, og jeg ser at kontantstøtta kommer godt med til de som ikke har den høyeste inntekten. Jeg ser også at i noen familer er den nettopp til hjelp slik at barna kan være lengre hjemme sammen med en av foreldrene, slik det opprinnelig er tenkt. Liker det. Min argumentasjon handlet om at de barna som kanskje kommer fra ulike former for fatterslige kår i alle fall skulle sikres stimulering gjennom barnehagen. Jeg tenkte at noen barn  burde bli fanget opp for å få tidlig sosialisering og den stimulering som barnehagen kan gi var de som ville bli værende hjemme for indirekte å spe på familiens økonomi. Nå har jeg ikke undersøkt om hvilke barn som er hjemme med mødrene sine med hjelp av kontantstøtta, men jeg vil tro at det er flere grupper. Jeg må også understreke at dårlig økonomi ikke sidestilles med et lite stimulerende miljø for barna, absolutt ikke.

Jeg tror ikke at det er slik at alle barn med hjemmearbeidende mødre som vil falle ut av skolen eller som vil bli kriminelle: Jeg arbeidet noen år i åpen barnehage og jeg møtte mange foreldre som var hjemme med barna sine og som ga de gode erfaringer og brukte tiden sammen med de, og jeg vet at deres barn vil klare seg likegjerne som de barn vi har her i huset.  De barna jeg møtte i barnehagen ble tatt på alvor, de kom sammen andre barn, de fikk være med på ulike aktiviteter og de fikk gjennom samspill med andre barn og åpen barnehage hjelp til å sosialisere seg i en større gruppe. De barna som er hjemme sammen med en av foreldrene sine slipper mas, de dras ikke opp på mørke vintermorgner for å rekke hverdagen og de får en annet innhold i dagen enn de barna som er i barnehagen og som har yrkesaktive foreldre. Det er anerledes dager, men det er ikke dermed gitt at de har dårligere oppvekstvilkår. Jeg har ingen tro på at det er en automatikk i det, nemlig! Det finnes flest dyktige foreldre som tar gode valg for sine barn og som gjennom det sikrer de en god barndom. Selv utenfor barnehagen og kanskje på tvers av likestillingen.

I hjem hvor det bare er en forelder eller to foreldre av samme kjønn så tenker jeg at det er foreldrenes syn på barnet og seg selv, deres bakgrunn og deres måte å være sammen på kan være indikatorer på hvordan barna kommer seg videre i livet.  Det er jo lite likestilling i disse hjemmene, spsielt der hvor det er bare en forelder. Det vil si at med utgangspunkt i at hvordan hjemme løser arbeidsoppgavene og inntjeningen til familien som bakgrunn for hvordan det går for barna senere i livet, så tenker jeg at foreldrenes holdning til seg selv, hvem som har ansvar for livet og hvordan de møter samfunnets ansvar og krav er viktigere inikatorer. Vokser barna opp i hjem hvor de foreldrene mener at det er de som har ansvar for hvordan de har det og de har gode holdninger til menneskene og samfunnet rundt seg, så mener jeg at barna lærer å bli gode samfunnsborgere med alt det innebærer. Det mer enn de barna som vokser opp i  familier som  mener det er andre som har ansvar for deres inntjening, hvordan de har det og at det alltid er noe utenforliggende som putter kjepper i hjulet. Jeg tror nemlig det er barn som vokser opp i disse familiekulturene også, og de vil lære lite om hvordan man skal møte motgang, hva som kreves for å komme i mål og i mindre grad se sitt eget ansvar i for eksempel skolegang. Og så er det også slik at barn, som blir ungdom og voksne tar sine egne valg, og det kan også være på tvers av oppvekstvilkår.

Jeg har en tendens til å havne på et annet sted enn der jeg startet: Barns oppvekst vilkår handler jo tross alt om hva de sosialiseres inn i og likestilling er nok mer enn å følge i bursdag. Jeg tror ikke at dårlig likestilling i seg selv gir oss et mer kriminelt miljø. Jeg tror på at det er foreldres rett å velge hva som er rett for seg og sin familie og at det tas gode valg. Til tross for at jeg vet at det finnes barn i fatteslige miljøer og at jeg tror på at Johnny - Johnny - går i arv.

By the way:  Petrus og jeg har hatt det hyggelig i de bursdagene som han har vært i. ( eller vi er vel mer riktig å si ? )



Petrine :)