Grublerier om sparekniver

Liten Petrus begynner i barnehagen 

Petrus løper avgårde . Han er på vei inn gjennom barnehageporten og er superglad for å møte vennene sine igjen. Han er en nysgjerring og lekende gutt. Han kjeder seg aldri og har dagen fylt med barnelige planer. Det er slik en fireåring skal ha det, - en lekende hverdag innenfor trygge rammer. De trygge rammene kan være fysiske i form av gjerder og tilrettelagte lekearealer som fremmer mer aktivitet enn skader og som gir rom for allsidig lek. Mange barnehager er nok gode på akkurat dette, men jeg er mer bekymret for hvor mye mitt eller andres barn får av voksenkontakt og anerkjennende tilbakemeldinger av de ansatte i barnehagen.

Jeg har en grunnleggende tro på at relasjoner er med på å skape trygghet, at trygghet og tilbakemelding skaper barns selvbilde og at det igjen er med på å fremme utvikling eller mangel på sådan. Jeg har derfor tidligere skrevet noe om mine forventninger til barnehageansatte (også om all den gode jobben som utføres). Der mener jeg at de har et mega ansvar i forhold til å bli kjent med hvert enekelt barn, de skal fange nyansene av barnet slik at de blir sett og får tilbakemelding på hvem de er. Akkurat som det er mitt ansvar når jeg er på jobb som lærer. Jeg må faktisk vite noe om hver enkel elev for å tilrettelegge undervisning og oppgaver slik at det matcher de. Jeg sier ikke nå at jeg lykkes med det hver eneste dag, time eller minutt, men jeg streber etter det. Noen mål skal være hårete, men det hjelper ikke hva jeg og ansatte som arbeider med mennesker har som målsetning om rammene ikke er tilstede.

I gårsdagens nyhetsbilde i hjembyen min så var det fokus på at 155 ansatte som arbeider med mennesker med funksjonsnedsettelse har fått varsel om eventuell oppsigelse. De vet nå at deres stilling kan være en av de 60 som skal kuttes for å nå budsjettsbalanse.
En av dagens radionyhetene handlet om at 60% av skolelederne også merker dårlig kommuneøkonomi. Det resulterer i at det må sies opp flere faste stillinger også i skoleverket.
I dag var forsiden på lokalavisa viet til barnehageansatte som ytret sin bekymring om sikkerhet og kvalitet i barnehagen som et resultat av vikarstopp og dermed for liten grunnbemanning.

Jeg underviser i barne - og ungdomsfag og en gang da jeg besøkte en barnehage så var ni av grunnbemmanningen borte. Jeg stilte meg undrende til dette. Jeg spurte om barna fikk den oppmerksomheten og den hjelp de har krav på, hvorpå den barnehagens leder mente at dette var innafor. Men, jeg som foreleder er av en helt annen oppfatning. Jeg betaler for en tjeneste, Jeg har valgt barnehage, og ingen annen barnepass, fordi jeg er ute etter at dagene skal fylles med innhold. Ja jeg digger lek, men jeg er som sagt også opptatt av mer, blant annet sosialt sampill, den viktige sosiale kompetansen og den trygghet et tilstedværende personale fremmer. Jeg betaler for en pedagogisk tjeneste og forventer ikke tilfeldig barnepass. Nå er det i det store og hele de samme som er på jobb i Petrus barnehage, - men til og med der så er det mennekser som jeg ikke vet hva heter, som ikke har hilst på meg og som jeg ikke vet noe som helst om som ser etter Petrus i ny og ne. Det lever vi over med fordi det er mer unntaket enn regelen og fordi Petrus synes det er spennende med nye mennesker: Jeg stiller derfor spørsmål om de foreldre som opplever lite eller nesten ingen fast personale over tid er tilfredstilt med tilbudet. Er de trygge på at barnet deres er ivaretatt både med hensyn til sikkerhet og med den kvaliteten som de har krav på? Har de en visshet at den kompetansen som kreves er tilstede? Barnehagenloven har nemlig satt rammer for hva et barehagetilbud skal inneholde: Om bemanningen er under krisenivået så er jeg opptatt av i hvilken grad det er måloppnåelse og oppfyllse av rammeplanenes krav i disse barnehagene.
 Jeg vet nemlig at barnehagedagen også handler om omsorg, om praktisk arbeid, om å imøtekomme foreldre og andre samarbeidpartnere, I tillegg til dette som sies om tilrettelegging og utvikling i loven, altså.

Jeg kunne skrevet videre om hva jeg mener om lærertetthet, om læringsmiljø, om varierende gruppestørrelser, om dårlige eller gode barnehage/skolerfaringer og hvordan dette kan påvirke om den videre skolegangern eller barnets/elevens syn på seg og sine prestasjoner. Jeg kunne videre debatert hva jeg tror kan være konsekvensen om mennesker med en eller annen funksjonsnedsettelse mister hjelpen de har vedtak på og som de trenger, men jeg avslutter med:
Vi trenger nok og riktige folk på riktig plass, uansett om det er i barnehage, grunnskole,  vidergående skole eller andre arbeidsplasser som ivaretar mennesker. Tenk på det når dere slenger sparekniven....

Petrine

( pssst: detta innlegget handler om økonomiske prioriteringer ....)

Les også om selvbilde her: http://fargeklatt1.blogspot.no/2013/02/torsdagstema-er-ros-alltid-til-det-gode.html

(og vil du bli med på flere grublerier eller lese mer om utvikling eller uviktige ting så følg gjerne på facebook, her eller få små glimt fra hverdagen på instagram: Petrusogpetrine Velkommen! )