Heier vi ubevisst på det billedskjønne?

Hva er vakkert, er det en solnedgang?

Da jeg kom på jobb her en dag så ble jeg møtt av en kollega som fortalte meg at hun syntes at gutten vår var så pen, at han hadde vakre trekk og at han var fotogen. Jeg måtte takke, - og synes det er hyggelig at noen liker den fargerike fyren som har fått meg til å gå over fjell og faktisk opp i flint.

Det er ikke første gang jeg hører dette. Jeg har hørt det mange ganger før. Allerede da han lå på spebarnsintensiven sa personalet at han hadde utseende med seg. Da jeg omsider fikk ta han med meg ned på barsel så kom de ansatte inn for å se på den "pene babyen" som de kalte han. Og de var enstemmige i at han var vakker. Og, jeg, - jeg kunne ikke se det. Jeg var mer forundret over at han, på et sted hvor det daglig kom babyer til verden, tiltrakk seg deres oppmerksomhet.

Jeg, som hadde vært redd for å ikke like gutten min på forhånd, så en baby som jeg på mange måter kjente igjen og som helt selvfølgelig skulle være slik han var. For det var slik jeg tenkte, - der han lå med kullsvart hår og gulsotgylden hud, - at det er akkurat slik du er og skal være. Utover det så var jeg mest opptatt av at den lille gutten skulle komme seg, at han helst skulle begynne å suge slik at det ble enklere å få i han mat og så observerte jeg at han hadde hendene knyttet med tommelen opp mellom pekefinger og ringfinger. Det er faktisk en yrkesskade, spesialpedagogen i meg var opptatt av om dette var et tegn på Celebral Parese fordi han hadde en tøff vei ut i denne verden. Jeg var dermed mest opptatt av den lille sitt ve og vel, samt å bli kjent med han.

En sommerfugl ? 

Nå må jeg innrømme at også jeg synes pjokken vår er vakker. Jeg elsker hans kreative løsninger, hans allsidige fantasihistorier, hans oppfattelse og innstilling til verden, hans klingende latter og hans livsglede i ordets rette forstand: Alt det som gjør han til verdens vakreste i mine øyne.. Det er en glede å følge en som er forskende, på full fart, fremover i livet. Med boblende latter og en styrke som kommer til uttrykk i meninger, i kroppspråk og lyd, så former han mammarollen til en nyanserik glede og til tider prøvelse.

Nå begynte jeg ikke dette innlegget for å skryte av gutten min. Han er en flott fyr, og jeg digger han på samme måte som alle mammaer synes om barna sine. De er, og skal være, vakre i våre/deres øyne. Spørsmålet er hva man bygger denne skjønnheten på. Og som dere forstår så heier jeg på gode egenskaper fremfor utseende. Jeg leste Bondekonas innlegg om at "Vakre barn har det best" hvor hun fortalte om at hun som barn følte seg stygg. Ikke fordi hun var stygg, men fordi hun hadde en billedskjønn venninne. Da de var i butikken fikk alltid venninna hjelp først og det var alltid hun som fikk oppmerksomhet og ble snakket til av de voksne. Tilbakemeldingene venninnen fikk førte til at hun fikk et dårlig bilde av seg selv, - og det var nettopp det at hun ikke fikk høre om hva som var vakkert med henns som gjorde at hun fikk et feil bilde på seg selv. Ingen uttalte nemlig noen ganng at hun var stygg. . Da jeg leste innlegget så tenkte jeg på min egen rolle som arbeidstaker:  - Er det slik at jeg ubevisst har gitt de med pene og ryddige trekk mest oppmerksomhet? Er det de jeg har anerkjent mest og derigjennom heiet mest på? Det er jo slik at vi alle er avhengig av å bli sett for å vokse. Og jeg håper inderlig ikke at det er sik.

Friske røde bær? 

Når jeg tenker tilbake til de barna jeg har synes har vært vakre så er det alle de jeg har brukt tid med og som jeg har blitt kjent med. Det er når jeg har sett hvem de er, deres egenskaper og personlighet at jeg virkelig har  sett skjønnheten deres, - og da spiller det ingen rolle om hvordan man ser ut. Faktisk!! Et tips jeg fikk på høgskolen var at om du ikke følte at du likte et barn, så skulle du bruke tid sammen med det, det ville gjøre at vi ville få et bedre og varmere inntrykk av de, - og tro meg det er slik. Det er slik at mennesker vi kjenner er flottere enn de vi ikke kjenner. Og med hånde på hjertet så vet jeg om en haug mennesker som er vakre uansett hvordan de ser ut.

Min bønn er at vi går på skjønnhetsjakt hos alle personer, at vi hilser på alle - og at vi jakter på på hva som gjør hver enkelt til hvem de er. Våre møter er nemlig med på å forme den enkeltes oppfattelse av seg selv. Personlig skal jeg forsøke å være bevisst om jeg lar ytre skjønnhet påvirke hvordan jeg møter enkeltpersoner.

og kan vi se skjønneheten i alle Askepotter? 

Nå må jeg i siste omgang innrømme noe: Det er hyggelig med positiver tilbakemeldinger på utseende til gutten min, men jeg håper at han mest blir møtt ut fra hvem han er, hva han gjør og hvilket inntrykk vi får av han gjennom å være sammen med han. Mitt mål fra i dag er å være bevisst hvem jeg gir umiddelbar oppmerksomhet og om det er koblet til utseende. Jeg har jo et ansvar derjeg møter en hel gjeng hver eneste dag.

Hvordan er det, har utseende noe å si når du møter andre? Du behøver ikke å svare, men la oss slå et slag for å se alle og ikke bare den som har noen jevne og vakre trekk.

Petrine :)