Impulsivt irritert....

Jeg kjenner at jeg blir irritert... jeg ble så impuls irritert at jeg ikke hørte ordentlig etter, så jeg skriver fordi jeg oppfattet at en barnehage har digital dokumentasjon som en stor del av barnehagedagen. På det grunnlaget ble innlegget skrevet i et forrykende tempo. Det er lenge siden jeg har blitt så impulsivt engasjert så jeg lar det stå..

Jeg kjenner jeg blir irritert..

Jeg ser på dagsrevyen. En barnehage har utvidet en lovpålagt dokumentasjon til det glade vannvidd.  Gjennom dagen sender de en dagbok om matinntak, bleieskift og soving per sms, samtidig som mms er et daglig verktøy for å bekrefte at barnet har det bra, hva de gjør og hvilke aktiviteter den lille er med på. Jeg ble irritert over at den digitale hverdagen skal få så stor plass blant de minste i en institusjon hvor jeg synes at det viktigste stedet personalet skal være er sammen med barna. Det vil si at jeg ikke synes at man skal bruke tiden til å sende sms, film, bilder eller what ever til foreldre fra barnehagen. Jeg synes det er et godt hjelpemiddel i en periode der barn og foreldre trenger å bli trygge. For foreldre kan det være betryggende å se at barnet er i lek, at det spiser eller viser at det er fornøyd på en annen måte, men at man trenger en oppdatering fra hvert bleieskift, at man skal sette av et av personale for å sende film på facebook eller andre sosiale medier provoserer meg. Jeg tror ikke at jeg hadde satt pris på tre hundre meldinger om at Petrus  har valgt leverpostei på brødskiva i dag også. Han skal jo faktisk være noen år i barnehagen. Seriøst, jeg betaler for at personalet skal legge tilrette for lek og utvikling og for at barnet skal være i samspill med mitt barn. Og da mener jeg ikke bak en skjerm, ala ipad eller telefon. Jeg vet at samspill er viktig for utvikling, jeg vet at barn hele tiden er ute etter å bli bekreftet og jeg vet at barn leser blikkene og kroppsspråket vårt for å korrigere sin egen atferd, for å skape kontakt og trygghet og for å se hvor vi står i situasjonen. Ansiktet, øynene og kroppsspråket er derfor ganske avgjørende for at små barn skal opprette tillit, for at de skal få den anerkjennelse og den tilbakemeldingen de trenger for å skape kontakt og relasjoner. Barn trenger mennesker uten en skjerm foran seg. 

Ja, jeg har skrevet inn klokkeslett på en liste over stellebordet hver gang jeg har skiftet en bleie i barnehagen. Ja jeg har skrevet inn når et barn har sovnet og når jeg står med et nyvåknet barn på armen. Men jeg har da hatt samspill mye av tiden og de kan fortsatt se ansikiktet og blikket mitt. Viktig nok! 

Ja jeg har fortalt foreldre om barnet har hatt en god dag, om de har spist godt og svart på de spørsmål foreldrene måtte stille. Så ja, jeg synes at vi skal vite noe om hvert barn, og jeg synes disse små samtalene er viktige for å skape bånd til familien. De skal også ha et godt bilde av barnehagen for at det skal være et godt sted for barnet å være. Jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen, at foreldrenes trygghet, eller mangel på sådan smitter til barna: Jeg heier dermed på de små samtalene, som ikke trenger å være mer enn den tilbakemeldingen vi fikk i dag. "Petrus har vært opptatt av pil og bue i dag, og han har fortalt at han har laget en hjemme. " Det var en setning som bekreftet at han hadde hatt litt voksenkontakt og at han er opptatt av det samme i barnehagen som hjemme.  ( Han skal straks ha en indianerbursdag) 

Barn observerer voksne og korrigerer atferden sin. De tar etter, får bekreftet eller avkreftet det de gjør 

Ja jeg har hatt et lite barn i barnehagen. Ja, jeg har hatt et barn som ikke fant seg tilrette der og ja, jeg har blitt glad for mms med bilde av mitt lekende barn. Men, selv når gutten vår ikke var seg selv i sammen de barna  og de voksne han skulle tilbringe tid med, så var jeg mer opptatt av at han skulle være med de voksne slik at han ble trygg på dem enn å vite når han fikk ost på brødskiva eller om han sov et kvarter kortere enn vanlig. Jeg vet at realsjoner bygges ved å være sammen og at realsjoner er viktig for trygghet,  - så da sier det seg selv:  Personalet gjorde riktig da de valgte å følge han tett en liten periode. 

Ja, jeg synes det er hyggelig med bilder fra barnehagen. Derfor er jeg fornøyd med det ene nyhetsbrevet jeg får i måneden med noen få bilder. Det er ikke ofte, bildene er ikke mange, men de viser mangfold i aktiviteter og variasjon av lekekamerater. Det holder for meg, så lenge jeg tar en glad og møkkete gutt ut fra leken hver eneste dag. Og møter jeg en voksen som kan gi meg tre ord om hans dag, så dobles gevinsten. 

Det her ble et kjapt og ikke gjennomtekt innlegg, men er det bare jeg som reagerer på at man skal bruke tid på å sende melding til 14 - 24 par foreldre ( alt ettersom hvor stor avdeling det er) med illustrasjoner eller beskjeder om alt fra mat og skift. Er det bare jeg som synes det viktigste stedet personalet skal være er sammen med barna, - og da mener jeg uten en skjerm på slep? Er det bare meg som synes dette er en gedigen tidstyv? Er det bare meg som tenker at dette er det gale vannvidd?  Og er det slik at vi som foreldre ikke stoler på de menneskene vi overlater barnet til hver eneste dag? Er det slik så hjelper faktisk ikke bilder, da hjelper små samtaler, det å bli kjent med barnehagen, dens rutiner, personalet og gjerne med andre barn og foreldre. Det er faktisk slik at også vi voksne bygger tillit på samspill, like sant som et bilde kan gi en feil illustrasjon av virkeligheten. 

Petrine :/