Innsiden ut, - en film vi likte

I går var en stor dag for Petrus. For det første byttet han til avdelingen . Han er blant de eldste i barnehagen. Det synes han vært spennende, skummelt og flott på en gang. Han mente det var trist at han ikke skulle være med de vante voksne, men samtidig så var det stas å bli kjent med nye, komme i et nytt bygg og ikke minst å bli definert som de eldste i barnehagen. Det andre som førte dagen opp på "glede seg til listen" var at han og jeg en tur i hovedstaden. For minstemann er det en høytidsdag i seg selv å kjøre tog, men målet for denne togreisen var å være på førpremieren til filmen Innsiden ut. Jeg var nemlig så heldig å vinne billetter hos Hanna i Drømmeland.

Hvorfor du skal se Innsiden ut
Det ga en flott filmopplevelse


Vi var en av de første i Norge som fikk se den kritikerroste filmen, som handler om følelser. Disney og Pixar har gjort det igjen, skapt en genial og morsom film i et nytt univers, der mye av handlingen handler om hvordan følelsene river, drar og dytter i oss på innsiden av hodet. Filmskaperne har nok satt seg  inn i hvordan hjernen og følelsene våre fungerer, hvordan de kommer til uttrykk og hvordan de utvikler seg fra vi er små barn til vi er voksne mennesker, for jeg opplevde informasjonen som troverdig.

Filmen handler om elleve år gamle Riley og foreldrene hennes. De flytter til storbyen, noe Riley synes er skummelt og sørgelig. Hun flytter fra venner, fra hobbyen sin og fra miljøet hun har kjent fra hun var liten. Hun flytter fra stedet hvor hun har bygd opp både preferanser, minner og trygghet til en ukjent verden og blir preget av usikkerhet. Det får vi god innsikt i gjennom filmen, både ved at mye av handlingen foregår på innsiden av hodet hennes hvor vi bli kjent med de ulike følelsene og hvordan de jobber i fellesskap og ved at vi får tilbakeblikk til tidligere hendelser gjennom minnene. Flyttingen påvirker arbeidet arbeidet til følelsene også. Det skjer ting de ikke gjenkjenner og forstår, noe som fører til jakt etter den mer gjenkjennelige gleden.

Petrus fyller snert fem år, og jeg spurte han hva han synes om filmen. Han likte den og likte spesielt når de var på kontoret, det som er kommandosentralen i hodet, mens han synes klovnen var litt i overkant skummel. "Da måtte jeg holde meg for munnen og øynene og synes det var godt å sitte på fanget ditt".  Jeg likte reisen i underbevisstheten, humoren i det gjenkjennelige og vissheten om at det er en grunn til at vi er utstyrt med  fem ulike følelser.

Vi er klare til filmfremvisning 

Da vi var hjemme fra Oslo, så fortalte Petrus historien til pappaen. Han fortalte om  handlingen i grove trekk, om fartfylt reise, om fargerike kuler og om den skumle klovnen; selvfølgelig. Han fortalte også om de ulike følelsene, frykt, sinne, avsky, glede og sorg.  Petrinemannen ble overbevist. Han må også se filmen på kino, så det vil si at hele den Petrinske familien kommer er å finne i Møllebyen i Moss etter premieren den 21. august. Det er der kinoen ligger.

Så glad blir man for kjempetung goodiebag

En bivirkning av filmen er at vi både i går kveld og i dag har snakket om situasjoner som gjør Petrus trist, hva som han synes er leit og vondt og hva som gjør han glad. Det på initiativ fra Petrus. Og det passer jo alltid fint, for å få et språk for følelser og et aksept på de er jo et godt verktøy å vokse opp med.

I forkant av filmen hadde redaktøren for kvinneguiden, Susanne Kalutza, lagt tilrette for en liten samtale mellom to flotte barn, Stella og Josefine, og Ragnhild Avdem Fretland, psykolog på Rikshospitalet: De snakket om følelser, at vi har de fordi de vil fortelle oss noe,  at vi som voksne må bekrefte følelsene til barn når de blir fremmet og at følelser ikke er farlige. Undertegnede bet seg merke i disse kortene vi kunne lage hvor vi kunne skrive bekreftende eller oppmuntrende ord til seg selv om en situasjon man synes er vanskelig. Jeg har et eksempel fra Villmarksjenta, som tross mørkeredsel, vill dra ut og overnatte i naturen over tid. Hun skrev en liste over alt som gjorde at hun ville dra på ekspedisjonen, og den tok hun frem hver gang hun ble oppslukt av redsel.

Og på vei ut fikk vi med goddiebag, og den var i følge Petrus så tung at han nesten ikke kunne bære den.

Gårsdagen var også en fin dag, hvor det var hyggelig å si "Hei, igjen", til Hanna og Susanne.


Petrine