Hentetidligstress?

Illustrasjon fra Jason og Gudrun 

En dag tidligere denne uken så hentet jeg Petrus tidligere enn jeg pleier i barnehagen. Til  min store glede og til Petrus sin fortvilelse. Han var ikke ferdig å leke. Han ville ha mer tid med vennene sine og han hadde en plan for leken de var i.

Mor gadd ikke å dra for å komme tilbake senere, så poden ble med hjem. Det mot å bli hentet senere påfølgende dag. Noe som lett å innfri, fordi foreldrenes arbeidstid setter rammer for når vi må levere og når vi kan hente i barnehagen. Noe hele familien synes er greit. Petrus inkludert.

Jeg ble derfor overrasket da jeg leste en reportasje i Aftenposten tidligere i høst, hvor det var nevnt at en svensk blogger,  Fru Reinhold, forsøker å ta et oppgjør med "hämta tidlligt-  stressen". Hun sier videre «Mammor, sluta tävla till dagis! Att hämta barnen klockan tre gör dig inte till en bättre förälder». Men, si meg en ting, er det de som henter tidlig som vinner? Og hva er premien? Hvem er det som skaper dette stresset? Er det andre som lager et kappløp eller er det våre egne behov vi er ute etter å dekket? For min egen del så vil dette eventuelle stresset handle om meg selv:

Jeg har et ønske om å hente Petrus tidlig i barnehagen. Jeg har et ønske om å være mest mulig sammen med han. Jeg har lyst til å ha tid til å gjøre noe annet enn hverdagsmuster etter  arbeidsdagen og jeg har lyst til å ha mer fri sammen med folka mine daglig. Derfor er det helt og holdent jeg som stresser om jeg synes køen står for lenge stille, om jeg kommer senere fra jobb og som kan finne på å droppe å stoppe i butikken før jeg henter. DET kan jeg nemlig finne på å gjøre med det resultat at jeg har med meg en mer eller mindre motivert Petrus på handlerunden for å skaffe den melka eller de grønnsakene vi har gått tom for. Hadde jeg tatt hensyn til han, så hadde jeg definitivt handlet først. Det å hente tidlig blir ikke alltid premiert godt i vårt hjem. I alle fall ikke fra minstemann. 

For meg er premien å komme meg over på øya der jeg bor før trafikken lager kaos gjennom byen, den er at vi har bedre tid til å finne på noe sammen etter middagen og  den er at vi har mer tid sammen med gutten min. Det er for å oppnå noe av dette at jeg henter tidlig de dagene jeg kan. Jeg henter tidlig fordi det er mitt ønske og mitt behov for mer tid,-  tid til Petrus, til familien og til å rekke middagen før kveldsmaten. Det er som sagt mine behov. Petrus har nemlig et ønske om å være sammen med vennene sine og de oppholder seg i barnehagen. Det er få barn å leke med der vi bor, og de som finnes er i barnehage eller på Sfo. Og om valget står mellom en eldgammel mor som skal lage middag og en gjeng på fire, så forstår jeg at jeg ikke er det lengste strået. Det vil si at jeg noen ganger kommer på sisteplass om jeg er med i et kappløp om å vinne status. En status som forøvrig ikke er viktig for meg, da morsrollen  handler om relasjoner mer enn om noen gyldne visere på en barnehageklokke. For jeg vet at han har valget minst en barnehagedag i uka. Det valget mellom å gå i barnehagen eller å bli hjemme med meg.  

Jeg stiller meg bak Fru Reinholds oppfordring om å slutte å konkurrere om alt, og da er henting i barnehage inkludert. Akkurat som klær, matpakkeinnhold, ferier og hvordan vi ivaretar morsrollen. By the way; Jeg må skrive under at jeg leverer Petrus i barnehagen selv om mitt eneste mål er å gjøre ingenting.  Det fordi han digger venne sine og fordi han noen ganger ønsker det fremfor å gjøre ingenting sammen med meg. Og jeg leverer med god samvittighet og nyter fritimene :) 

Hvordan er det med deg? Føler du et tidspress i forhold til når du skal hente i barnehagen? 

 - og om du har dårlig samvittighet, hvor kommer den i så fall fra? 

Petrine :) 

Dette er et innlegg som ble skrevet den dagen temaet ble beskrevet i Aftenposten og som jeg ikke fikk lagt ut da. Men, siden jeg føler meg vernet fra og naiv i forhold til det mammapolitiet, så lurer jeg egentlig på hvor ofte man blir truffet av mammalovens lange arm.