Småbarnsnasking og politi

I Sverige ble en mor holdt tilbake i to timer og politianmeldt fordi hennes toåring hadde puttet et tyvekroners lys i vognen. De begrunnet opptrinnet og reaksjonen med at man som mor har asvar for at barna lærer hva som er rett eller galt. Ja, jeg er enig i at vi som foredre kan fortelle hva som er aksaeptabel atferd, men jeg synes det er urimelig at man som foreldre skal måtte, som dette tilfelle, bli straffet for en toårings impulsive handling. Moren hadde nemlig betalt varer for flere hundre kroner og tilbød seg å betale lyset som kostet 20 kroner. Det lyset som den lille toåringen hadde puttet i vognen.

Da jeg leste artikkelen så tenkte jeg tilbake på noen ulike hendelser jeg har hatt gjennom tidene. Jeg har vært støttekontakt for et barn som gjerne kunne spise døgnet rundt. Er du av den matglade typen, så er det jo fristelser rundt om. Fristelsene til tross, - vi måtte innom butikken i ny og ne. Det var ikke fritt for at det gikk sjokolade, frukt, kjøttkaker eller annet spiselig inn i den umettlige munnen. Hver eneste gang så gjorde vi det samme: Vi betalte for varen og ba om at den skulle kastet! De bak disken svarte ofte: " Nei, da! Det går bra! La barnet beholde den!"
Barnet fikk den ikke, - det hadde jo vært belønning for en uakseptabel handling. Det hadde ikke godt av et kontenuerlig kaloriinntak  heller.

Godterihyllene i butikkene er også en sann fristelse og byr på et eldorado av smaker for småttinger som enda ikke har forstått pengenes bruk og betydning. Det er ikke rart om de små forsynes seg av koldtbordet som står i passende høyde til at det raskt er mulig å rekke ut en hånd mens foreldrene snur seg unna. Vår lille Petrus har et par ganger ikke klart å motstå fristelsen. Vi har betalt og kaste. Det har fungert greit, for oss, for butikken og kanskje minst for den lille gutten som har hatt lyst på noe ekstra søtt. Jeg tenker da med skrekk og gru på om polititet hadde blitt tilkalt og på om vi hadde blitt holdt tilbake i butikken ved disse opplevelsene. Jeg tror nemlig ikke poden min hadde lært noe av at poilitiet hadde blitt tilkoblet, i alle fall ikke så liten som han er nå. He, he de er dessuten heltene hans, så jeg tror han kunne likt at de hadde kommet. Mindre hadde han nok likt at jeg hadde blitt sur og grinete på butikkpersonalet. Selv det hadde han nok ikke sett sammenhengen i, da han ikke hadde koblet det til det godteriet som han hadde smakt på.

Men, på den annen side så kjenner jeg til en tenåring som stjal litt i den lokale butikken. Her ble både foreldre og politi kontaktet. Noe jeg synes er greit. Ungdommen var gammel nok til å forstå at dette ikke var greit, var bevisst sine handlinger og planla hva som skulle tas. Da tenker jeg at saken er anerledes, fordi foreldrene ikke var til stede, fordi møte med politiet kan virke forebyggende for en lignende handling og fordi jeg synes det er greit med en konsekvens på lovbruddet.

Men, jeg klarer ikke å finne ut når jeg synes det er greit å begynne med denne reaksjonen? For jeg synes jo faktisk det er en upassende reaksjon i det første  eksempelet. Det til tross for at jeg har lest om at foreldre bevisst dytter varer i barnevognen for å slippe å betale for dem. Men i dette eksempelet hvor mor betalte for varene, hvor hun tilbød å betale for lyset og  hvor barnet nok har nasket helt på egenhånd så synes jeg reaksjonen er feil.

Hvilken reaksjon skal man komme med og  i hvilken alder er det riktig å koble inn lovens lange arm?
Har barnet ditt nasket og hvordan har du reagert?

Petrine :)