Torsdagstema: Om frihet, fritid og Gps

Da jeg jobbet i barnehage så tullet jeg ofte med at det skulle være mulig å feste en brikke på barna, slik som det fantes på postpakker som skulle spores. Det var spesielt en pappa som til tider var varm i hodet og rød i kinnene når han skulle samle barna: Han hadde tre som helst skulle være på være på samme sted slik at de kom ut av barnehagen, over parkeringsplassen og inn i bilen. Vi, pappaen og jeg, vi lo og lekte oss med ideen om å chippe barna slik at vi kunne spore dem.  Vi fablet også om at brikka skulle fjernstyres. Da kunne man jo først få en oversikt over barna var, hanke inn de som var nærmest og bruke en konsoll til å hente sistemann. Tankene lekte vi med for tyve år siden, før barna ble voksne og før det fantes sporingsprogram på mobiltelefoner  og på for eksempel biler. Det var lenge før det faktisk ble mulig å spore barn. Det har seg nemlig slik at det nå faktisk finnes utstyr som gjør at vi kan spore barna våre, - men jeg vet ikke om jeg liker tanken om at vi kan sjekke ut hvor de håpefulle små befinner seg, selv om jeg lekte med tanken innenfor barnehagegjerdene.

Jeg har tenkt gjennom saken etter at det var på nyhetene her i Østfold at et foreldrepar ønsket Gps sporing av barnet sitt i skoletiden. Gutten deres har Down syndrom og han ønsker frihet og fritid på lik linje med andre barn og unge. På hjemmebane så har det løst det ved at barnet har med seg en søkbar GPS og en alarmknapp i lommene når han beveger seg ute. Gutten er en lekende og rask gutt, noe som fører til at han kan forsvinne fra det stedet han oppholder seg. Gpsen gjør at det er enklere å finne han igjen om han kommer litt lengre bort fra hjemmet enn vanlig. Foreldrene argumenterer med at barnet gjennom bruk av en Gpsbrikke får mer frihet.

Dette er et sporingsbelte 

Det med frihet er også et av argumentene jeg har mot å Gps - spore barn. Jeg er jo opptatt av at barn skal oppleve og utvikle tillit, at de gradvis skal få space i verden, at de skal oppleve frihet og at de skal få litt voksenfri. Jeg er redd for at sporing av barn skal bli en kontroll av barna og at mister mer fritid og egentid. Samtidig så må jeg innromme noe. Jeg har mistet Petrus av syne på en flyplass og i de minuttene, hvor han siklet etter godteri i taxefree-en og jeg løp fra gate til gate i redsel for at poden skulle forsvinne ut av flyplassen og ut av landet, så hadde jeg nok gitt mye for en sporingsbrikke. Da kunne jeg ha beveget meg stille og rolig til eldoradoet av søtaker, hvor jeg bare kunne fortelle at jeg hadde vært redd og at han ikke måtte løpe avgårde når mamma handlet vann. Resultatet av det nevnte studiet av søtsaker endte denne gangen med at jeg var tårevåt og lykkelig omfavnet poden fordi det korte, lange forsvinningsnummeret var over.

Da jeg søkte på nettet om Gps sporing av barn så kom jeg over en artikkel hvor det var en familie hvor alle barna, samt mor, hadde lastet ned en sporingsapp.  De fortalte at med appen så fikk de unge mer frihet, for eksempel ved at barna får være lengre ute da foreldrene kunne sjekke ut hvor de var. Helt i strid med det jeg tenker ligger i ærlighet, god kommunikasjon, tro på den unge og dens behov for å gjøre sine egne erfaringer. Jeg måtte snakke med noen unge for å få klarhet i hva de synes.

Jeg spurte derfor trettenåringen her samt elevene mine om hva de mente om Gps sporing. De mente at om det handlet om barn, eller mennekser med demens, som kunne opprettholde frihet eller om det ivaretok sikkerhet, så var det helt ok at man utstyrte barna med sporingsutstyr. Men, alle var enige om at de ble frarøvet tillitt og frihet og at det hadde vært kjipt å bli sporet i forhold til hvor de oppholdt seg. Det selv om foreldrene ikke hadde sjekket ut oppholdsstedet uten om det var en reel grunn.  Ingen av de unge som digget tanken på at de kunne overvåkes via digitale signaler og ingen av de så at de kunne få større frihet gjennom en app eller annet søkbart.

 Jeg har som foreldrene til gutten med Dows syndrom lett etter raske barn som ikke har hatt evne til å  fortelle om hva de heter, hvor de kommer fra eller til å ta forhåndsregler i forhold til trafikk, tjern, innsjøer og andre naturlige farer. Jeg har hatt hjerte i halsen fordi jeg har vist at baret på rømmen har vært uten stand til å ta avstand fra eventuelle livsfarer i gangavstand og jeg var derfor redd for feil veivalg fra den lille nysgjerrige. Den som var helt uten kommunikasjon og orienteringssans. Så jeg erkjenner at jeg kunne sagt ja til det som hjelpemiddel om jeg hadde blitt tilbudt det, man bare til et bittelitte knippe av de barn og unge jeg har møtt gjennom et langt yrkesliv. Til de som kunne fått et friere liv og til de som kunne blitt vernet fra farer. Men, til barn med språk, til min lille Petrus på rømmen og til alle de unge jeg kjenner til så hadde det vært uaktuelt å spore dem. Jeg håper og tror på kommunikasjon og frihet under ansvar.

Hvordan er det med dere? 

Hva synes dere om å overvåke barn å unge, enten gjennom en chip, 360 life - app,  andre sporingsapper eller via en Gps- sender? 

Petrine

og mens det er mange som har flotte stunt for å sanke stemmer til nominasjonen av årets mammablogg,  så er jeg nok både traust og kjedelig, men jeg ler av andres påfunn, fryder meg over de og håper at du kan hjelpe meg. Nå er det bare frem til den 15/2 igjen.. så please da :)

mblogg62 til 2012