Skal barnet gråte?

Barn kommuniserer med kroppen.
De bruker kroppspråket og gråt for å fortelle hvordan de har det.
Og kvaliteten i samspillet mellom omsorgsperson og barn
handler blant annet om i hvilken grad det blir oppfatter av hva barnet formidler med kroppen.

Da Petrus var helt ny i verden så ble han stelt av en pleier på babyintensiven.
Han gråt og gråt, og var vel nummeret ved siden av illsint.
Pleieren kom til meg for å fortelle at hun var grei med han.
Og i epikrisen hans så står det at han er temperamentsfull.
Og det er nok slik han er.
Litt sånn av eller på,
som å skru av eller på en bryter.

Han er i det store og hele fornøyd,
men er det noe han vil så gjør han alt han kan for å få meg til å forstå hva han mener.
 Og da kan han jo legge seg ned å sparke i gulvet, han kan dra meg i armene og viser meg hva han mener og han kan bruke lyder og gråt. I det store og hele så forstår jeg hva han mener. Avgjørende for om han får det som han vil, handler om hva det er. Får han det ikke som han vil resulterer det ofte i gråt. Og da må jeg jo trøste, og forklare at jeg forstår at han vil, men at han ikke kan få lov. Det er jo min jobb.

Noen der ute mener nok og har en illusjon om at man skal la barna gråte.
Spesielt om barna ikke vil sove. Og de lærde strides.
Det er ulikt fra kultur til kultur.
Det finnes en kronikk i Dagbladet. Den handler om at det er unatulig å la babyer skrike.
Les den,
og enda viktigere: Les barna dine :)

Petrine :)