Barnehageforeldre, en takknemlig rase ?

I disse tider så er det mange foreldre
som mentalt forbereder høstens
barnhagestart med sine små.
De er glade for plassen.
De er opptatt av å bli kjent med stedet barnet skal være på
og vil gjerne besøke barnehagen,
slik at barnet kjenner seg igjen til høsten.
Det er jo lure ting å gjøre,
slik at overgangen blir best mulig
for disse små som vi er så glade i.

Så kommer hverdagen,
Man blir opptatt av votter som ikke ligger på plassen
Man glemmer å vaske det ekle og møkkete regntøyet eller dressen.
Vi har jo kjøpt klær som vi tror skal gjøre hverdagen god for barnet vårt.
Vi vil jo ikke ha på oss klær som står av seg selv
av en stivelse gjort på søle og sand.
Det liker jo heller ikke de små
Derfor forsøker vi å holde alt rent og pent,
slik at de som skal kle på
og barnet som skal ha på seg habitten
føler seg vel.

MEN
 så kommer det som jeg stiller et stort spørsmålstegn med!
Dette er på ingen måte kritikk til foreldre eller barnehageansatte.
Det er noe jeg er forundret over:

I min tidligere fartstid i barnehagen,
så var det dager
da det var veldig knapt med personale
på avdelingen
og i barnehagen forøvrig.

Jeg opplevde ALDRI at en foreldre nektet å levere barnet sitt,
fordi bemanningen var laaangt under det som loven tilsier.
Var aldri vitne til at de gikk til politikerne
for å  fortelle at det er ikke dette vi betaler for,
og vi vil ha en bedre bemanning,
selv ved sykdom.

Personalet gjør hva de kan,
de møter barn,
de legger tilrette for lek og aktivitet
prøver å holde orden på mat, rutiner og klær
og gjør alt de kan for å skape en meningfull hverdag for de små
De små som tillitsfullt og trofast kommer til deres arbeidsplass.
Og det er politikerne som rår over en pengesekk som alltid er for liten,
og som bestemmer at det skal være vikarstopp,
at man ikke skal sette inn vikar før  x antall dager har gått
og som på en indirekte måte styrer hverdagen til ditt og mitt barnehagebarn.
Og lar vi de få lov?
Vi bruker jo ikke den stemmen vi har
til å fortelle at vi vil ha valuta for pengene våre.
Det er fremtidens voksne det handler om .

Det var dagens refleksjon,
eller en tanke som har kommet og gått over år.
År da jeg ikke alltid var tilfreds med rammene jeg arbeidet under,
da jeg mente det gikk ut over kvaliteten.
Og jeg vet at det ikke var vond vilje fra verken ansatte eller ledelse,
men det handlet om en liten pengesekk forvaltet best mulig ut fra politikernes synspunkt.
Og det ivaretar ikke alltid de mellommenneskelige verdiene.
Eller?

Petrine :)