Rom

Dagens innlegg er dedikert til Rom,
men ikke til rom som stue,
kjøkken, uterom
eller interiør.
I alle fall ikke ut fra min terminologi.

Det handler ikke om ALLE de prosjektene
jeg har i hodet.
De som det tar tid å gjennomføre.
De som kan linkes til tanken om at:
"rom ble ikke bygd på en dag " osv

Det handler om boken Rom av Emma Donoghue.

Jeg hadde aldri hørt om boken,
ei heller om forfatteren
da boken kom til meg som bursdagsgave sist juni.

Jeg leste den da,
og den dukker stadig opp i tankene mine.
Romanen grep meg,
krøp under huden på meg
og var overraskende i sin oppbygning
og med sitt kraftfulle språk.

Boken ligner på ingen måte noe annet jeg har lest.
Det tok blant annet litt tid før jeg forsto hvorfor substantiv hadde stor bokstav,
- og før jeg fant den røde tråden i historien.
Jeg sier jeg ikke at det er en dårlig eller kjedelig bok.
Det er det absolutt ikke.
Den er annerledes.
Og verdt å lese.

Nå er jeg i et dilemma:
Skal jeg fortelle historien?
For meg var nettopp det at jeg ikke visste noe
(uten om det som var opplyst på romanens cover)
en drivkraft i seg selv.
Derfor velger å ikke fortelle dens innhold,
men heller om stemningen jeg satt igjen med i ettertid.

Historien er rørende vakker,
den er sår og til tider morsom.
Den fikk meg til å reflektere over aspekter som omsorg,
omsorgssvikt og ikke minst om mammarollen.

Fortellerstemmen er Jack.
Han er 5 år.
Han bor sammen med mamma.
En mamma som benytter de anledninger hun har
for å skape en meningsfull verden
og innholdsrike dager for gutten sin.
Kjærligheten fra mor
og samspillet dem i mellom løfter historien.
Og vil du ha en uvanlig og tankevekkende lesereopplevelse:
Stikk på biblioteket og lån den :)
Psst: Husk å lese den og !

Petrine :)