onsdag 6. november 2013

Jeg ble berørt og tankefull






I den siste tiden så har mange av mine venner fulgt en fars oppdateringer på facebook. Han har med daglige ytringer delt hvordan han opplever å være forelder til et dødssykt barn. Jeg har hørt at han har oppfordret alle til å ta vare på hverandre og nyte øyeblikkene. ( Livsviktig for en god helse) På min facebook side i dag så hadde en av mine venner kommentert en status. Den dukket derfor opp hos meg. og der fortalte Pappaen om at Datterens avslutning på livet poetisk: 
Nå har jeg blitt pappa til en engel! 

Så vakkert og illustrerende! 
Om alle oppdateringene har vært i samme sjanger så forstår jeg godt at mange har besøkt han daglig.
Da blir jeg også imponert over at man klarer å dele positive ord midt i det vonde...
Jeg er nemlig en av de som ikke har fulgt med på statusen til Pappaen. 
Jeg har rett og slett ikke orket å forholde meg til at selv barn kan bli syke og dø. 
Jeg har mer lyst til å putte hodet i sanden og late som det ikke er tilfelle
Det til tross for at jeg på nært hold har vært (og er) vitne til at både barn og unge har kjempet mot sykdom. Noen tapte, andre kjemper enda og en gruppe har blitt frisk igjen. 
Jeg har sett at ulykke eller sykdom ikke tar hensyn til alder når den rammer. 
Noen treffes så alt for tidlig i livet, 
og noen blir brutalt revet bort. 

Det er hjerteskjærende å være vitne til.
Det vonde med å elske er at det er så ummeneskelig vondt å miste... 

Det er smertelig å tenke på hva foreldrene står midt oppe i. 
Jeg har rett og slett ikke har orket å forholde meg til hvordan det har vært for den lille familien. 
Jeg tenker på den kampen de har vært vitne til og en del av, jeg tenker på ALLE de som heier på sine håpefulle små, unge og voksne barn som kjemper for sine liv og sin livskvalitet. Jeg får vondt i hjertet når jeg tenker på de som er midt i en sorg nettopp fordi de har mistet en nær person på grunn av sykdom eller i en ulykke. De tankene som plopper opp i mitt hode er ikke så poetiske som tidlgere nevnt, mine handler mer om meningsløshet og om urettferdighet blandet med litt håpløshet og sinne.
SÅ all respekt til de som ikke har noe annet valg enn å følge sine nære på veien... 

Pappaens status i dag berørte meg:
Mine varmeste tanker går til alle de som var rundt lille Ylva
 og til alle andre som er sine barns støttespillere i en livsviktig kamp
eller som har mistet en av sine.



Og det beste vi kan gjøre er å være et hyggelig medmenneske om vi møter noen i sorg, fordi de har mistet, fordi man er redd for hvordan fremtiden blir og fordi verdensbildet forandret seg brått og brutalt.
Ønsker vi å bidra til noe mer så kan vi for eksempel gi penger til Sykehusbarn, til Noras minnefond, til forskning, til de ulike sykehus barneavdelinger og andre som hjelper.

Det var sånn det ble i dag,
og så får vi prøve å huske pappaens oppfordring:
Ta vare på hverandre og øyeblikkene!

Petrine 




1 kommentar: