Ikke jeg personlig da, men jeg som forelder over 45 år. Det viser seg nemlig at det er den eldre generasjon foreldre som er best på å la barna leke i naturen, på egnehånd. Heltidsarbeidende er hyppigere i skogen enn de med deltidsjobb. Nå har jeg faktisk litt permisjon fra jobben min, og jeg har ikke andre vaner enn da jeg arbeidet enda mindre, men jeg føler alikevel at jeg har en liten seier innabors. Hvilket lodd å vifte med. Gammel nok til å gi barnet mitt frihet og arbeidene nok til å drasse med meg poden ut i blant trær, stein, greiner og vann. Det er nemlig en identitet jeg ønsker å inneha,- og som jeg personlig mener det er verdt å strebe etter.
Jeg ønsker å være yrkesaktiv! Jeg ønsker at barnet mitt skal få like gode naturopplevelsene som jeg selv hadde i barndommen. Jeg ønsker at han skal få frihet til å bli god på ferdes i naturen og derigjennom bli god på å bruke kroppen sin. Men, jeg må innrømme at jeg enda ikke har latt han gå utenfor tunet og over veien for å leke i skogen. Det tar nok enda noen år. Men, en dag så skal han få lov til å krysse gaten og forflutte seg de to minuttene det tar å komme seg ut i skogen. Inntil da, så kan jeg gjerne lese en bok, drikke en kaffe eller delta i leken hans, for at han skal kose seg i de flotteste av alle lekearenaer. I skogen eller ved vannet.
Den undersøkelsen som får meg på pallen, har også en bakside. I alle fall ut fra mitt håp for min sønn. Den sier nemlig at til tross for at 97 % av barn som vokser opp har tilgang til store eller små skogområder så er det få barn som oppsøker grøntområdene til daglig. I alle fall uten at voksne er med. Jeg nevnte det på jobben og flere av de som er foreldre der nektet barna deres å gå i skogen fordi de kunne skade seg. Jeg spurte deretter om de ikke selv hadde lekt i skogen som barn, noe de hadde gjort, men det til tross så ble deres barn nektet å oppholde seg i skogsområder. Og her snakker vi skolebarn og ikke barnehagebarn. I slike diskusjoner så har jeg mer enn en gang fundert på om jeg mangler et morsgen, for jeg er redd for andre ting enn mange andre. Jeg er redd for at poden min ikke skal bli glad i å bruke kroppen sin, ikke skal oppleve å ha kontrollen på den og ikke skal få den tid til lek som han ønsker. Jeg er mer redd for å slippe han på biltur, at det skal hende han eller oss noe som påvirker livskvaliteten enn å la han balansere på stener, klatre i trær eller leke i vannkanten. Jeg er overbevist over at han vil skade seg om han ikke blir god på å bruke kroppen sin og jeg har en innebyggende tro på at sm å barn kjenner sine begrensninger. Jeg sier ikke at vi ikke skal beskytte de fra farer, men jeg tror ikke skogen i seg selv er en arena hvor de kan tøye grenser og øke kroppsbevissthet samt selvbevissthet relativt trygt.
Jeg har arbeidet i en barnehage som hadde en avdeling ute i naturen. De barna som gikk der var nesten aldri syke, de hadde god balanse, var gode på å bruke ulike verktøy som kniv og øks, de var raske og de hadde generell god motorikk. Et av barna hadde gått til fysioterapien dag i uken i hele sitt liv, men etter tre måneder i naturbarnahage kunne det avslutte behandlingen, fordi erfaringene med å oppholde seg og ferdes i ulent terreng hadde oppøvd de ferdiggheten som kom litt sent. Eksempelet viser at ved å være aktivt på annet enn grassmatter og asfalterte sletter er godt for kroppen, - og dermed godt for hele mennesket. det tror nå jeg. Og, når jeg leser artikkelen i Aftenposten, så må jeg si at jeg nok er alene i denne troen, da faktisk hele tredve prosent av barn ikke er utendørs på egnehånd, selv på sommertid. Og for meg er dette snodig, da både barndommen min og arbeidet mitt med barn og unge tilsier at utelek skaper mestringsituasjoner av ulik art. Jeg hørte da jeg var gravid med Petrus at jeg sikkert kom til å overbeskytte han, fordi han kom så sent i livet mitt. Rent subjektiv så tror jeg at jeg ikke begrenser han fra lek, for å la han prøve ting han ikke har gjort før eller å la han være delaktig i det livet vi lever. Det vi gjerne også lever utendørs. Men, hva som har ført til at barn i dag er lite aktive i skogen det vet jeg ingen ting om: Jeg vet derimot at jeg harr lekt masse i skogen og at jeg trivdes med det, og det ønkser jeg også at min lille Petrus skal få erfare.
Hvordan er det hos dere, er dere mye i naturen? Og hva er det greit å la barn få lov til å prøve på egenhåd?
Petrine :)
For et fint innlegg! Jeg er så enig med deg. Svaret mitt kommer vel kanskje ikke som noen overraskelse..men vi er mye ute. Myyye ute, året rundt :) Fordi det er viktig og riktig og veldig, veldig helsefremmende. Fordi jeg elsker det. Fordi guttene elsker det. Her får de mye frie tøyler. Da A var (tenke litt, skal vi se, S var i magen og B slet med å gå i lyngen, altså måtte det være høsten da A var 2,5 år?). Jepp, da eldstemann var 2,5 år fikk han lov til å vandre alene rundt huset, og da vi var på hytta i tre uker til ende fikk han lov til å være ved vannet og leke uten oppsyn (og med uten oppsyn så mener jeg at jeg sjekket til han ganske ofte for å holde nervøsiteten i sjakk). Nå er de to eldste fire og 2,5 år og det hender de stikker seg en tur oppi lia. Som hovedregel ser jeg dem til en hver tid, men det hender de blir borte i noen minutter uten at jeg har dem i øyesyn. Jeg må gjerne rope litt om det går for lang tid, men de får allerede mye selvstendighet og hva i all verden er det å være redd for i skogen? At de skal gå seg på et ekorn? At de skal klatre opp på en stor stein og føle enorm mestring? At de skal finne litt bær eller plukke noen blomster? :) Jeg håper jeg skal klare å bli ei mamma som gir ungene massevis av selvstendighet og rom for å leke fritt både inne og ute, men særlig når vi er i naturen. Bare ikke elver. De kommer ikke til å få lov til å oppholde seg alene i nærheten av strie elver før de har fyllt 18. Tror jeg.
SvarSlett