Noen ganger så slår hjertet mitt sprekker.
I sprekken fylles det følelser, - på godt og vondt.
Når jeg tenker på forventiningen jeg hadde da jeg i innspurten av svangerskapet ventet på Petrus blir jeg varm og glad. Når jeg tenker på fødselen så fylles jeg av fortvilelse og kvalme. Jeg fylles av takknemlighet når jeg tenker på den jordmoren som endelig kom på jobb og sjekket de prøvene som viste at jeg hadde infeksjon i kroppen. De prøvene som var tatt et par vaktlag tidligere og som ingen hadde sett resultatet av. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle sende en blomst og et varmt brev til den en drevne, varme og trygge jordmora som ivaretok meg. Det var hun som tok mine meldinger om at det ikke var liv i magen på alvor og som forsto at noe var galt da jeg sa at fostevannet var illeluktende. Restene hadde kommet mange timer før. Jeg blir sint på de som var på vakt da fordi de ba meg ta en dusj mens de bryet med å tørke opp væska som luktet spy. De avviste våre problemstillinger om at manglende spark, økende puls hos babyen og illeluktende fostervann betydde at noe var galt. Det gjør meg uvel og kvalm. Jeg opplever meg som feberhet og kjenner på følelse av forlatthet når jeg tenker på at de løp avgårde med vår lille gutt, uten at jeg hadde sett han og med manglede visshet om at han levde. Jeg blir gråtkvalt når jeg gjenopplever episoden hvor Petrinemannen skriker til en sykepleier; - "Jeg vil ikke han vann, jeg vil beholde familien min!" Jeg fylles med godhet når jeg tenker på hvor dyktige og gode de var på barneintensiven, - hvordan de kom til meg for å forsikre seg om at de var gode mot Petrus selv om han hylte som en gris. Jeg tenker tilbake til den episoden med glede. Jeg som ikke hadde hatt han på brystet eller hørt han gråte assosierte lyden med liv, vilje og styrke. Ingenting kunne lyde bedre akkurat da. Jeg fylles med takknemlighet og respekt når jeg tenker på de dytkige menneskene som ivaretok Petrus og meg på sykehuset de første ukene. Og jeg kan ikke beskrive stolheten, fryden og jubelen jeg følte da jeg trillet den lille, vakre, tapre og gode gutten ut i den verden som var vår
Når jeg ser på vår vakre lille gutt så fylles jeg av varme. I det jeg ikke tror at jeg kan digge poden mer så kjenner jeg enda et hav av nye følelser. Jeg digger den vakreste og fineste lille, store gutten jeg vet om. Han som klarer å fylle ca 4 kvadratmeter seng på en slik måte at foreldrene ikke får mer enn et hjørne tildelt plass. Han som brer seg og sine eiendeler utover alle gulv og kroker i hjemmet vårt. Han som får meg til å se de små tingene i stort perspektiv. Han som forundrer meg over sin evne til å filosofere og til å resonere seg frem til gode slutninger, han som klarer å legge en plan og gjennomføre den, han som får meg til å bryte ut i latter når han tuller og fjaser og han som får meg til å kjenne på hele spekteret av følelser. Jeg tenker på gleden og varmen over de gode hverdagsøyblikkene. Jeg tenker på redselen over at noe skal skje han eller oss, på smerten når han er syk eller har det vondt og på godheten som er overveldene når han putter hånden sin i min samtidig som han forteller at han liker meg.
Fødselen virket som et forstørrelsesglass på følelsene.
De har blitt så store.
(- og i sannhetens navn, jeg har aldri orket å nevne fødselen før )
Petrine
Følelser ble noe helt annet etter at man fikk barn.. Av og til lurer jeg på om man egentlig visste hva følelser var før man fikk barn. men man gjorde vel det, det er bare at det kjennes så mye sterkere nå. Og de små tingene blir så store. Som knoppen på en hestehov.. Hva brydde man seg vel om knoppen på en hestehov før? Men nå, når den ligger i Ymes hand og han sier "æsjego! æsjego mamma" ja da bryr man seg uendelig mye om en knopp på en hestehov.. Så jeg forstår hva du sier. Og veldig synd at fødselen ble slik den ble. Ikke bra!
SvarSlettSynes du sier det så fint "fødselen virket som et forstørrelsesglass på følelsene", for det er jo akkurat slik:)
SvarSlettJeg har også veldig kontrastfyllte følelser rundt A sin fødsel, det er vondt å være så redd og ikke bli hørt. Godt det gikk bra, både for dere og for oss. Og godt du kan sette ord på det:)
Vi har hatt så uendelige mange store-små øyeblikk med begge barna, for andre virker de sikkert trivielle men for oss det fineste i verden.
Et vakkert innleg, sterkt å lese første avsnittet - så godt å lese siste:)
Varm klem til deg
Hanne:)
Så fint! Virkelig fint beskrevet. Vi var på foreldresamtale i bhg om dagen, og det var så fint og rart og nesten utrolig å sitte der og høre dem fortelle om dette lille mennesker som vi kjenner så godt, at de ser henne på samme måte som oss. Og, vondt å høre om fødselen din. Vi hadde en veldig lignende opplevelse, men var heldigvis kun omgitt av dyktige personer som skjønte hva som skjedde. God helg til deg og dine.
SvarSlett