"Mamma, kan vi laste ned "Pelle Politibil" og se på den?", sier poden fra baksetet?
- "Laste ned?"; spør jeg tilbake. Petrus har nemlig mest erfaring med å se filmer fra DVD, via dekoderen eller på Nrk super - appen, trodde jeg. Helt til han forklarte meg hva det innebar å laste ned, og at han sammen storebror hadde sett en nedlastet film. Vi kjøper musikk på itunes og vi hører på musikk via Spotify, men jeg må si at jeg igjen ble overrasket over at Petrus har informasjon og forståelse for ting som jeg vet at det ikke er jeg som har introdusert han for. Barnehagen vi har valgt til Petrus har forkus på uteliv så jeg ville forundre meg om Ikt - kompetansen kom derfra.
Vi lever i et digitalisert samfunn, jeg vet! Jeg er også bevisst at barn i tidlig alder blir introdusert for digitale hjelpemidler og de er ganske små da de sitter med de små fingrene sine gjør det som er forventet av de på ulike apper. Her i huset så er ikke nettbrettet det som blir valgt mest i hverdagen. I alle fall ikke av poden, (vi voksne burde nok i perioder bruke det mindre;) da han oftest er opptatt av annen type lek og dermed er oftest å finne på en sykkel, med en ball, med venner eller med Lego og Playmo. Helt i tråd med mitt ønske om at han skal være glad og i farta! Men jeg fikk meg en tankevekker da jeg leste en reportasje hvor det ble trukket frem at det er ulik digital kompetanse blant barna og at skolen i neste omgang kan være med på å øke ulikhetene. Det var et alvorlig funn i følge forskerne, da de er redd for barn med for lite kompetanse vil falle ut av arbeidsmarkedet. Videre ble det poengtert at barn som ikke har tilgang til nettbrett og mobiltelefon også vil kunne bli sosiale tapere, da unge i dag i stor grad forholder seg til hverandre via digitale medier. Og jeg som vokste opp i forrige århundre ble undrende. Jeg vet ikke om jeg blir mest overrasket over at forskerne konstanterte at de sosiale eller utviklingsmessige forskjellene også finnes i den digitale verden eller over at man kommer bak i rekke både på arbeidsmarkedet og med venner. Nå må dere misforstå meg rett, men min erfaring fra oppvekst er fra forrige årtusen. Da lærte vi å lage avtaler med hverandre, vi så hverandre når vi snakket sammen og vi var aktive det meste av dagen. Ute, - sammen med andre. Derfor er det nok det jeg tilfører barnet mitt. Jeg oppfordrer han til å være ute, jeg lar han vasse i kaldt vårvann, leke ved vannkanten i januar og balansere på et tre som ligger veltet i skogen. Det er mindre naturlig for meg å gi han et nettbrett om han ikke spør etter det selv. Skal han høre på musikk, splle, høre på lydbok eller andre ting så er nettbrettet til utlån.Og det er faktisk ikke ukentlig en gang. Det er helt ok, og helt innafor, i mitt hode. Men nå ble jeg undrende på om det er nok? Jeg vil jo ikke at han skal bli en taper, verken sosialt eller med hensyn til å få seg jobb.
Som lærer i den videregående skole, så skal jeg innrømme to forhold. Bruk av digitale hjelpemidler i klasserommet er nok ikke best. Kanskje det skorter på min kompetanse? eller kanskje det er noe med ungdom og medier? Eller en kombinasjon av disse? Elevene trenger etter min mening periodevis en digital detox. En pc i nærheten, - vipps, så befinner jeg meg plutselig alene i den verden som vi felles skulle vie til opplæring. Jeg som lærer synes at digitale hjelpemidler er til hjelp bare man får balansert det riktig. Og det er denne balansegangen som jeg synes er vanskelig. På jobb handler det om å få elevene til å holde på med det faget og den forskningen som digitale hjelpemidler kan fremme, og på hjemmebane som har jeg ikke tenkt til at det har vært et problem. Helt til jeg leste denne reportasjen. I mitt hode har det vært helt greit med litt nettbruk i ny og ne og mer tid til sosialt samvær og lek. Men, er det det?
Nå er jeg så frimodig at jeg tenker som sikkert flere foreldre, at min gutt kommer til å klare seg, han har de ressursene han trenger innabords! Men, så i neste omgang kjenner jeg på det jeg er mest redd for i verden, at han ikke skal mestre hverdagen, at han skal stå der uten et nettverk av venner og at han skal havne på det som i samfunnet kalles skråplanet. Det vil si at hverdagen hans blir preget av andre ting enn glede og livskvalitet.
Så, si meg en ting: Er jeg på ville veier når nettbrettet ligger på skrivebordet til fri diposisjon, men som ikke poengetere at det finnes? Og som dermed neten aldri blir brukt? Jeg tipper nemlig at interessen vi lkomme med alderen og at jeg da må innføre ramme for tiden som blir brukt på digitale medier?
Hvordan er det hjemme hos dere?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar