For en stund siden så leste jeg et stykke i Aftenposten som handlet om at grenseløse foreldre kan ødelegge barna sine. Tone Strømøy, høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo, uttaler at det er på er nær opptil barnemishandling. Hun hevder at barn vinner frem ved å legge seg ned på gulvet i butikken og skriker seg til godteri. Videre så sier hun at foreldre bærer ungene på gullstol. Hun kritiserer videre at foreldre fjerner alle hindre for barna sine, at de rydde alle farer og derigjennom fratar de muligheten til egne erfaringer. Det som er skremmende er at hun mener at denne oppdragelsesformen fører til bortskjemt barn som er blottet for empati og at for mye oppmerksomhet kan gjøre barnet egoistisk, selvsentrert og hensynsløst. Jeg oppfatter at hun sier at barn som til enhver tid settes i fokus, som får viljen sin gjennom gråt eller sinne blir fratatt de erfaringer som gjør de kompetente til å gi og ta i et samspill. De blir mest opptatt av å ivareta seg selv. Det er Det er marerittaktig at mennesker som tilsynelatende kan mere JEG enn VI er de som skal omgåes min vakre lille pode. Jeg er redd han blir avspist eller tilegner seg en uakseptabel atferd fordi det er nyttig ved siden av de andre? De sier at barn opp til ca 2 år leker ved siden av hverandre fordi de enda er selvsentrerte. Er det slik at dagens oppdragelseseform hemmer barnets sosiale utvikling? Dessuten er jeg så gammel at jeg er redd for at en haug med "toåringer" skal ivareta meg om jeg trenger hjelp og omsorg når jeg er mye eldre enn nå. Jeg er redd for at det er mennesker uten empati og mellommenneskelighet som skal ivarta samfunnet og meg på mine gamle dager. Derfor håper jeg at vi som foreldregruppe klarer å lære barna våre at livet består av opp og nedturer, at vi setter reale, forståelige grenser og at mellommenneskeligheten vil blomstre. Det tror jeg vi både kan og gjør. (Det til tross for at jeg er redd for at barn ikke får den erfaringen de trenger, ved å være sosiale, ved å få være kreative og ved å være selvstendige. Jeg har satt spørsmålstegne ved det tidligere og kommer nok til å gjøre det igjen, men det er en helt annen sak. )
Da jeg arbeidet i barnehage så var grensesetting et tema som foreldre ofte ønsket å snakke om. Det sier meg at vi er opptatt av å gjøre det best mulig samtidig som vi ser ulikt på hva det er lurt å sette ramme rundt og hva vi velger å overse. Det å finne balansegangen mellom å være en kjærlig forelder og en trygg grensesetter kan for noen oppleves som vanskelig! Vi snakket ofte om hvordan man i denne verden skulle sette disse grensene? Noen foreldre satt/setter likhetstegn mellom det å være sint og det å være en tydelig voksen, noe som kanskje gjorde at temaet ofte dukket opp. Nå er det ikke slik at man på ingen måte må være sint for å sette grenser for barn. Hver gang vi stopper et barn fra å løpe ut i gaten, hver gang vi løfter det tilbake fra særs tiltrekkende ledninger eller hver gang vi fjerner en kniv el for å forhindre et blodbad, så setter vi grenser for barna. Det samme gjør vi når vi lager rutiner! Da handler jo om å sette en agenda som vi ønsker at barnet skal forholde seg til. Det gjør det dagen eller situasjone enklere for barn, foreldre og eventuelle barnevakter.
Vi snakket ofte om at man måtte være konsekvent. Noe som igjen kunne oppfattes som en maktkamp mellom foresatte og barn. Jeg tror at om man vet hva man står for så er det lettere å være konsekvent. For meg betyr det for det første at jeg alltid forsøker å holde avtalen jeg har med Petrus, - jeg lover han ingen ting som jeg ikke gir han eller gjennomfører. Jeg sier ikke: "Ja, en annen gang! ", for å slippe ut av situasjonen. Da sier jeg heller Nei! Har jeg sagt Nei, så holder jeg på det helt til den jeg har en relasjon med kommer med et godt argument eller noe annet som gjør at jeg ser at svaret mitt er urimelig. Jeg sier JA så ofte jeg kan. Petrus sine spørmål handler ofte om lek her hjemme og ikke om å reise til Kuala Lumpur med den enda ukjente kjæreste eller til månen med en enda ikke kreert rakett. En digresjon til det å holde ord er at hadde samtale med et barn jeg hadde fulgt i mange år. Det var sent i tenårene da det så på meg og sa:
Den lille samtalen har jeg tenkt på mange ganger. Jeg har tenkt på det både som en kjærlighetserklæring og som en tilbakemelding på at det er godt å vite hva du har å forholde deg til. Det gjelder avtaler, det gjelder rutiner og det gjelder at de voksne er trygge nok til å vite hva de står for eller tror på. Jeg velger også å tolke det slik at barnet følte at det ble tatt på alvor. Å være konskevent knyttet til dette teamet handler nok også om at når man for eksempel har bestemt seg for å gjennomføre en ting, så snakker man med barnet, forteller hva som skjer om forventingen ikke blir innfridd og at man holder ord.
Altså, jeg har arbeidet med barn som krever det lille ekstra og jeg er fortsatt daglig tilstede i situasjoner hvor det er viktig å formidle hva jeg står for, alikevel så synes jeg at det å skape de trygge rammene på den ene side er enkelt og på den annen side er råvanskelig. Det enkle er at jeg vet hva jeg tror på. Det vanskelige er at mine meninger kanskje ikke passer med mitt humøt, barnets humør, situasjonen, den jeg har en relasjon til, - dens atferd og dens valg. Dessverre har jeg ikke fasiten, og jeg kan bli både lattermild, oppgitt eller tankefull når løsningene eller atferden til din lille medspiller er håpløse, overaraskende eller geniale. Da jeg synes kreativitet skal belønnes så kan jeg se gjennom fingrene på handlinger som jeg normalt setter grenser for om jeg synes at barnet har vært målretttet nok til å finne det ultimate svaret.
Nå kan det høres ut som vi har et strengt regime her i huset, men det har vi nok ikke. Vi er så heldige at Petrus er utstyrt med et språk og at han er god til å bruke det. Vi kan høre hans ønsker og vi kan utfra våre planer og hans ønsker inngå avtaler om hva vi skal og ikke skal. Her er det nok den daglige rutinen som er den største grensesetteren. Vi spiser mat, vi pusser tenner, vi vakser hendene etter dobesøk, vi ser oss for før vi går over veien, vi spiser alltid middag sammen, vi takker for maten, vi leser bok, vi synger nattasang etc. Det er kompetanse poden har lært seg gjennom å observere hva vi andre gjør og ved at vi har forsøkt å gjøre det samme igjen og igjen. Det fungerer for oss. Da han var to - tre år så hadde vi en periode med en ofte skuffet Petrus, hvor han planla egne aktiviteter og ble både skuffet og sint da det ikke passet inn på dagsplanen vår. Planleggingen foregikk ofte mens han var i barnehagen og vi andre var på jobb og det handlet ofte om hva vi skulle rett etter barnehagen, hva vi skulle ha til mat etc. Da ble det som sagt mye gråt og tristhet. Da hendte det ofte at vi inngikk en avtale om når vi skulle ha middagsretten eller aktiviteten han ønsket. For som sagt så belønner jeg planlegging og kreativitet.
Apropo å være lei seg eller å gråte. Jeg har vært fortvilet over at Petrus i liten grad gråt da han slo seg, da det skjedde noe han ble trist over og da jeg observerte at han tappert forøkte å svelge tårene. Jeg ønsket at han gråt mer, men alikevel er det den gråt jeg ikke klarer å forholde meg til. Det er når det grines for å oppnå en løsning eller når det pipes sfor å oppfylle ønske. Det gnager seg inn i mammanerven og som umiddelbart får satt bremsene på. I likehet med at jeg belønner kreativitet og initiativ så protesterer jeg på piping.
Jeg har vært i en situasjon at Petrus har ligget langflat og sparket i gulvet samtidig som han har skreket av full hals. Årsaken var at han ønsket et eller annet i lekebutikken. Og jeg bar han ut av elderadoet som hadde leker i hyllemeter etter hyllemeter. Han ble riktignok nok ikke båret på gullstol da han var skrikende og stiv som en stokk under armen. Vel ute av butikken fikk vi roet han og fikk snakket om at man ikke kan få alt man har lyst på: Vi fikk forklart hvorfor han ikke fikk det han ønsket seg nå. Han fikk også en forklaring på at han kunne få lov til å bruke egne penger eller at han kunne ønske seg leken til jul eller bursdag. Både han og jeg var fornøyd med løsningen da og i ettertid. Jeg forsøker å si i fra på forhånd om vi skal inn i butikker jeg vet han vil kjøpe seg noe, slik at han enten er forberedt på at han kan lage ønskeliste, at han kan bruke noen av pengene sine eller at vi skal kjøpe gave til noen andre. Det går så fint det. Kanskje fordi vi foreldre ikke ble stresset av en illsint pjokk, men mer imponert og fasinert over hvor mye vilje det finnes i et lite menneske på ca en meter. Tro det eller ei, men vi har bare opplevd dette den ene gangen. Han har aldri fått godteri, kake, pølse eller noe annet mens vi har vært i butikker heller, så vi har også sluppet det maset om å få noe når vi handler inn mat. Da kan han heller få noe ekstra til dessert, til kveldsmat eller på lørdag om det er snakk om godteri.
Den dere pipingen, den systematiske sutringen som krabber rett inn i følelsesregisteret, den kan irritere meg grenseløst og da kan jeg raskt oppleve at jeg ikke løser situasjonen eller samtalen på best måte. For selv om jeg vet at mas og irritasjon ikke hjelper så finnes det ganger som ord letter på trykket i hodet. Det kan hende at de kommer i en forrykende fart, Andre ganger så klarer jeg fint å opprettholde fatningen. Da er det enkelt å sette de rammene som jeg tror på Det har seg nemlig slik at Petrus også har foreldre som er utstyrt med følelser og som derfor er avhengig av dagsform, humør og situasjon for at det skal bli greit for oss alle. Det gjør det oftest, men vi bommer og vi bommer, -- og noen ganger må vi ganske enkelt gå tilbake til start eller finne en ny innfallsvinkel så vi alle skal ha det best mulig. Men, det er jo noen tider hvor stresset bobler mer enn andre ganger. Det handler om avtaler som gjelder flere enn oss. Vi er for eksempel mer utålmodige når klokka nærmer seg arbeidstid og poden definerer den tiden som løper for leketid.
Så selv om vi er foreldre som er grunnleggende enig om at rutiner er greie grenser, selv vi har noen få grunnleggende ideer som vi er enige og selv om vi gjennom arbeid tidligere har bommet og truffet på å sette rammer for barn og unge, så treffer og bommer vi i en skjønn forening her på hjemmebane. Men, vi synes ikke det er verdens undergang om vi bommer. Vi kan snakke med den det gjelder, vi kan ha en omstart og vi våger å stå i neste viljeutprøving. For til syvende og sist er det vi voksne som har ansvaret og forstår konsekvensene av eventuelle manglende rammer.
Petrine :)
PS: Les dette innegget om du omgås litt trassige barn.
Vi snakket ofte om at man måtte være konsekvent. Noe som igjen kunne oppfattes som en maktkamp mellom foresatte og barn. Jeg tror at om man vet hva man står for så er det lettere å være konsekvent. For meg betyr det for det første at jeg alltid forsøker å holde avtalen jeg har med Petrus, - jeg lover han ingen ting som jeg ikke gir han eller gjennomfører. Jeg sier ikke: "Ja, en annen gang! ", for å slippe ut av situasjonen. Da sier jeg heller Nei! Har jeg sagt Nei, så holder jeg på det helt til den jeg har en relasjon med kommer med et godt argument eller noe annet som gjør at jeg ser at svaret mitt er urimelig. Jeg sier JA så ofte jeg kan. Petrus sine spørmål handler ofte om lek her hjemme og ikke om å reise til Kuala Lumpur med den enda ukjente kjæreste eller til månen med en enda ikke kreert rakett. En digresjon til det å holde ord er at hadde samtale med et barn jeg hadde fulgt i mange år. Det var sent i tenårene da det så på meg og sa:
"Jeg skulle ønske du var mammaen min! "
Jeg spurte hvorfor, hvorpå det svarte:
Når du sier at vi skal på kino så går vi på kino.
Når du sier ja, så er det ja
og
når du sier nei så er det nei.
Den lille samtalen har jeg tenkt på mange ganger. Jeg har tenkt på det både som en kjærlighetserklæring og som en tilbakemelding på at det er godt å vite hva du har å forholde deg til. Det gjelder avtaler, det gjelder rutiner og det gjelder at de voksne er trygge nok til å vite hva de står for eller tror på. Jeg velger også å tolke det slik at barnet følte at det ble tatt på alvor. Å være konskevent knyttet til dette teamet handler nok også om at når man for eksempel har bestemt seg for å gjennomføre en ting, så snakker man med barnet, forteller hva som skjer om forventingen ikke blir innfridd og at man holder ord.
Altså, jeg har arbeidet med barn som krever det lille ekstra og jeg er fortsatt daglig tilstede i situasjoner hvor det er viktig å formidle hva jeg står for, alikevel så synes jeg at det å skape de trygge rammene på den ene side er enkelt og på den annen side er råvanskelig. Det enkle er at jeg vet hva jeg tror på. Det vanskelige er at mine meninger kanskje ikke passer med mitt humøt, barnets humør, situasjonen, den jeg har en relasjon til, - dens atferd og dens valg. Dessverre har jeg ikke fasiten, og jeg kan bli både lattermild, oppgitt eller tankefull når løsningene eller atferden til din lille medspiller er håpløse, overaraskende eller geniale. Da jeg synes kreativitet skal belønnes så kan jeg se gjennom fingrene på handlinger som jeg normalt setter grenser for om jeg synes at barnet har vært målretttet nok til å finne det ultimate svaret.
Nå kan det høres ut som vi har et strengt regime her i huset, men det har vi nok ikke. Vi er så heldige at Petrus er utstyrt med et språk og at han er god til å bruke det. Vi kan høre hans ønsker og vi kan utfra våre planer og hans ønsker inngå avtaler om hva vi skal og ikke skal. Her er det nok den daglige rutinen som er den største grensesetteren. Vi spiser mat, vi pusser tenner, vi vakser hendene etter dobesøk, vi ser oss for før vi går over veien, vi spiser alltid middag sammen, vi takker for maten, vi leser bok, vi synger nattasang etc. Det er kompetanse poden har lært seg gjennom å observere hva vi andre gjør og ved at vi har forsøkt å gjøre det samme igjen og igjen. Det fungerer for oss. Da han var to - tre år så hadde vi en periode med en ofte skuffet Petrus, hvor han planla egne aktiviteter og ble både skuffet og sint da det ikke passet inn på dagsplanen vår. Planleggingen foregikk ofte mens han var i barnehagen og vi andre var på jobb og det handlet ofte om hva vi skulle rett etter barnehagen, hva vi skulle ha til mat etc. Da ble det som sagt mye gråt og tristhet. Da hendte det ofte at vi inngikk en avtale om når vi skulle ha middagsretten eller aktiviteten han ønsket. For som sagt så belønner jeg planlegging og kreativitet.
Apropo å være lei seg eller å gråte. Jeg har vært fortvilet over at Petrus i liten grad gråt da han slo seg, da det skjedde noe han ble trist over og da jeg observerte at han tappert forøkte å svelge tårene. Jeg ønsket at han gråt mer, men alikevel er det den gråt jeg ikke klarer å forholde meg til. Det er når det grines for å oppnå en løsning eller når det pipes sfor å oppfylle ønske. Det gnager seg inn i mammanerven og som umiddelbart får satt bremsene på. I likehet med at jeg belønner kreativitet og initiativ så protesterer jeg på piping.
Jeg har vært i en situasjon at Petrus har ligget langflat og sparket i gulvet samtidig som han har skreket av full hals. Årsaken var at han ønsket et eller annet i lekebutikken. Og jeg bar han ut av elderadoet som hadde leker i hyllemeter etter hyllemeter. Han ble riktignok nok ikke båret på gullstol da han var skrikende og stiv som en stokk under armen. Vel ute av butikken fikk vi roet han og fikk snakket om at man ikke kan få alt man har lyst på: Vi fikk forklart hvorfor han ikke fikk det han ønsket seg nå. Han fikk også en forklaring på at han kunne få lov til å bruke egne penger eller at han kunne ønske seg leken til jul eller bursdag. Både han og jeg var fornøyd med løsningen da og i ettertid. Jeg forsøker å si i fra på forhånd om vi skal inn i butikker jeg vet han vil kjøpe seg noe, slik at han enten er forberedt på at han kan lage ønskeliste, at han kan bruke noen av pengene sine eller at vi skal kjøpe gave til noen andre. Det går så fint det. Kanskje fordi vi foreldre ikke ble stresset av en illsint pjokk, men mer imponert og fasinert over hvor mye vilje det finnes i et lite menneske på ca en meter. Tro det eller ei, men vi har bare opplevd dette den ene gangen. Han har aldri fått godteri, kake, pølse eller noe annet mens vi har vært i butikker heller, så vi har også sluppet det maset om å få noe når vi handler inn mat. Da kan han heller få noe ekstra til dessert, til kveldsmat eller på lørdag om det er snakk om godteri.
Den dere pipingen, den systematiske sutringen som krabber rett inn i følelsesregisteret, den kan irritere meg grenseløst og da kan jeg raskt oppleve at jeg ikke løser situasjonen eller samtalen på best måte. For selv om jeg vet at mas og irritasjon ikke hjelper så finnes det ganger som ord letter på trykket i hodet. Det kan hende at de kommer i en forrykende fart, Andre ganger så klarer jeg fint å opprettholde fatningen. Da er det enkelt å sette de rammene som jeg tror på Det har seg nemlig slik at Petrus også har foreldre som er utstyrt med følelser og som derfor er avhengig av dagsform, humør og situasjon for at det skal bli greit for oss alle. Det gjør det oftest, men vi bommer og vi bommer, -- og noen ganger må vi ganske enkelt gå tilbake til start eller finne en ny innfallsvinkel så vi alle skal ha det best mulig. Men, det er jo noen tider hvor stresset bobler mer enn andre ganger. Det handler om avtaler som gjelder flere enn oss. Vi er for eksempel mer utålmodige når klokka nærmer seg arbeidstid og poden definerer den tiden som løper for leketid.
Så selv om vi er foreldre som er grunnleggende enig om at rutiner er greie grenser, selv vi har noen få grunnleggende ideer som vi er enige og selv om vi gjennom arbeid tidligere har bommet og truffet på å sette rammer for barn og unge, så treffer og bommer vi i en skjønn forening her på hjemmebane. Men, vi synes ikke det er verdens undergang om vi bommer. Vi kan snakke med den det gjelder, vi kan ha en omstart og vi våger å stå i neste viljeutprøving. For til syvende og sist er det vi voksne som har ansvaret og forstår konsekvensene av eventuelle manglende rammer.
Petrine :)
PS: Les dette innegget om du omgås litt trassige barn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar