Er jeg på plass i samfunnet, eller?

Noen ganger så er jeg undrende til meg selv. 

Jeg lurer på om jeg er helt uten kontakt med meg selv, livet mitt og samfunnet jeg lever i:

Jeg leser om at folk føler seg pressset til å kjøpe dyrere klær enn det de ønsker til barna sine. 

Jeg hører om mødre som blir uthengt fordi de velger andre løsninger enn å være 100% yrkesaktiv i et arbeid utenfor hjemmet. Jeg leser om mammapolitiet og jeg kjenner meg ikke igjen!  

Jeg forstår det faktisk ikke! 

For det første så forstår jeg ikke at man har interesse for å blande seg inn i andres liv

og for det andre forstår jeg ikke hvorfor:
Det er så krevende å være mamma,
- det krever mot,
- det krever tro på seg selv,
- det krever mestring
og det krever at man tåler bommerter.
Hvorfor gjøre dette verre med å sette seg selv og andre i en større unntakstilstand med å starte en krigføring? Jeg forstå at man kommer opp i mange uventede situasjoner som kan gjøre en usikker som mamma, så hvorfor lager vi denne større ved å være hverandres dommedag?  

Eller er det derfor?

Jeg har allerede nevnt at jeg ikke har opplevd å møte denne troppen som jeg tenker er både urimelig og energitappende. 

Det eneste jeg har kjent på er at noen setter grenser for Petrus på måter jeg ikke liker. 

Jeg liker ikke at han "skal være stille på kafe fordi de som sitter på nabobordet kan bli sint på han". 

Han skal jo være stille på kafe fordi det er et sted hvor man skal ha muligheten til å snakke sammen

og fordi på kafe så prøver man å ta hensyn til hverandre. 

(By the way: de på nabobordet kommer nok ikke til å bli sinte)! 

Jeg liker heller ikke at man lager usannheter for barna, 

som "alle skal hjem nå", "vi skal også legge oss" eller hva det måtte være. 

Jeg bruker fakta i slik grensesetting: 

- Nå er vi ferdig med å være på besøk, nå skal vi hjem. 

- Nå er det sengetid for deg, da går vi på badet. 

Det er slik jeg vil ha det. 

Men jeg vil jo også at andre skal sette sine egne grenser for Petrus når de omgås han, 

så disse kamelene kan jeg kanskje svelge?
Det gjør jeg i alle fall.
 Jeg mener grenser gir barn trygghet når man på en ok måte formidler hva man ønsker og hvor grensen går. Og vår lille pode skal være sammen flere voksne enn oss her hjemme.

Tilbake til utgangspunktet!

Jeg vet ikke om jeg omgås denne troppen av mammaer som har selvutnevnt seg selv til å sette normen for andres liv? Jeg lurer på om jeg har skalket igjen alle luker med hensyn til å lese andres signaler eller  for å bli påvirket av deres meninger? Er jeg beskyttet mot dette fordi jeg er en generasjon eldre enn de andre mammaene?  Er det slik på at den tryggheten jeg føler nå senere i livet, kontra da jeg var ung, er en beskyttelsesfaktor mot denne kontrolltroppen fra andre i samme situasjon?

Jeg vet ikke om det er mange som stiller sin dom over at jeg drar gutten min ut av sengen tidlige morgener for å dra på en jobb hvor jeg møter mange spennende mennesker? Men, jeg vet at jeg selv mange ganger har vurdert om det jeg holder på med er det beste for Petrus. Det tenker jeg oftere og oftere på, men det handler om mine tanker, mine følelser. Det er ikke noe mammapoliti som har fått meg til å føle meg forvirret med hensyn til hvilke valg som er det beste for oss som familie. Det er motsetningen mellom det jeg ønsker og det jeg kanskje tror er det beste som gjør meg forvirret. Det finnes mange mennesker der ute som har funnet frem til den løsningen som er beste for sin lille gjeng, og om de velger anerledes enn meg, så føler jeg verken misunnelse eller en trang til å kritisere ders valg. Jeg synes det er flott at vi har våkne og reflekterte foreldre som faktisk tenker igjennomh hvilke løsninger som finnes og hvilke løsninger som passer for seg.  Jeg vet også at om vi hadde bestemt oss for å velge anerledes enn vi gjør i dag så er det resultat av vår vurdering, vår opplevelse og vårt valg. Da kan andre mene hva de vil, vi har jo valgt på vårt eget grunnlag. Vi står for de valg vi har tatt med hensyn til hva som er viktig for oss, og jeg har ikke kapaistet til eller interesse for å blande seg inn i hva andre velger av klær, rutine eller med hensyn til livnæring av familien. ( så fremt det ikke er en paragraf i en lov som krever min innblanding)  

HAAALLOOO!!!

-  det kreves ikke kritik

men noen ganger veiledning

- det kreves ikke baksnakking, 

men et klapp på skulderen kommer godt med.
Vi er ulike, vi lever ulikt og vi velger ulikt,
ikke lag konkurranse av det.
Prøv heller å se positivt på mangfoldet
og stjel gode løsninger fra andre.

Avslutningsvis så kan jeg ikke befri meg for sprøsmålet om hva det handler om og hvorfor det er slik:
Handler det om egne krav til rollen som mamma?
Handler det om usikkerhet eller misunnelse?
Handler det om at vi er så opptatt av hva andre mener  at vi ikke våger å stå på det vi tror på?
Handler det om at morsrollen ikke har blitt justert godt nok i takt med forandringen i samfunnet?
 Vi har jo blitt en generasjon utearbeidende damer.
Ikke vet jeg, men har du noen tanker om det så mottas de med takk!

- Hvordan er det med deg,
møter du ofte på andre som kritiserer deg i mammarollen?

Bakgrunnen for dagens tankeflukt er mammadamens innlegg der hun belyser om Norge har større mammapress enn andre land og artikkelen i Afentposten hvor Joanna Grønneberg Mesa uttaler seg om at de norske mødre møter andre krav og har en annen innstilling til morsrollen enn i Los Angles.

Jeg kjenner at jeg synes det er greit at jeg med hensyn til dette temaet føler meg alene hjemme i hodet.
Jeg tror jeg hadde blitt utslitt av alternativet.

Petrine