Ta ikke barndommen fra han..

Det man hører
 glemmer man!

Det man ser
husker man!

Det man gjør
forstår man!

Lek er en spontan aktivitet hvor barn får mulighet til oppleve og erfare i sampill med andre. Den er i mine øyne verdifull fordi den gir barna mulighet til å imitere, utforske, undersøke, kommunisere, prøve ut det de har sett og de får ikke minst trenet på sosial kompetanse. Leken er ofte styrt av regler, det handler om å gi og ta, det handler om å være bidragsyter, det handler om å forstå hverandre og det handler om å komme til enighet. Leken er ikke noe vi voksne påfører barna, det er noe de starter med helt selv, og om man observerer barn i lek så er de ofte fulle av glede og humor.

Med utgangspunkt i det forannevnte så mener jeg at barn lærer viktig kunnskap og tilegner seg relevant kompetanse gjennom leken. Barn får stimulert språk, evene til å tenke, koordiansjon og mye mer gjennom den. Når jeg tenker tilbake til min barndom så er det blant annet leken jeg ser for meg. Jeg husker dukkelek og doktorlek, jeg husker byggverk i sandkassa og etter hvert i trærne, jeg husker spenningen med konkurransen i den bratte fjellveggen, hopping fra taket og ned i snøen, hoppkunkurranse på ski og ikke minst hvor kult det var å spille slåball på plenen. Vi gjorde det fordi vi synes det var artig og jeg tilegnet meg mange ferdigheter, mye kompetanse og kunnskap ved å være med vennene mine.

Det var dette og mye til jeg tenkte da jeg skummet aftenposten.no i går. Det jeg leste vekket læreren, spesialpedagogen og mammaen i meg. Der var det vist til at en høyretopp ville ha barna på skolen et år tidligere. Målet er å sørge for at barn får et likt utgangspunkt, fordi læring starter tidlig og fordi man skal hindre at sosiale ulikheter reproduseres. 

Ja, læring starter tidlig.
Den starter faktisk med en gang barnet er født. Den lille verdensborgeren er avhengig av foresattes evne til omsorg, kommunikasjon og til å sette egne behov til side ved å hjelpe den lille til å bli mett,  å føle seg trygg, å få nok søvn.  å få passe med stimuli og til å føle seg ivaretatt generelt. Det er her læringen starter. Den starter med dette viktige samspillet mellom barnet og omsorgspersonene. Den samme relasjonen er med på å danne barnets bilde av seg selv. Her starter den gryende kommunikasjon og det er ved respons fra miljøet et barn lærer. Vil man gi barn like utgangspunkt og utjevne forskjeller så mener jeg at man inn i et liv ganske tidlig. Jeg forstår at vi skal gi alle mulighet til god utvikling og tanken med å  utjevne forskjeller er god, men jeg håper vi samtidig har plass og rom til de som ikke kan fylle et høyskolestudie, en universitetsutdannelse eller som faktisk føler de har mistet mestringsfølelesen gjennom grunnskolen.

Jeg er for at barn skal oppleve gode samspill, få optimale læringsmiljøer og få den kompetansen de trenger senere i livet, men jeg er mot at barnet mitt og andre barn skal starte på skolen som fire/femåringer.  Jeg vil ikke at mitt barn skal miste den livsviktige leken og barndomen fordi vi skal utjevne en forskjell. Ikke fordi han ikke skal lære seg til å være til hjelp for andre, men fordi jeg tror på den spontane, frie og utviklende leken og fordi jeg ikke tror at det vil være til hjelp for den gruppen det er tenkt til å hjelpe.  Jeg vet at språksterke fireåringer ofte forstår tre ganger så mange begreper enn den språksvake gruppen og at denne differansen ofte ikke utjevner seg. Slik jeg forstår det så vil det også ved å senke alderen for skolestart være en den samme gruppen som faller utenom. Og om det skjer så  har de dessuten gått glipp av et år med modning før de skal inn i rammer gitt av staten.
Jeg har ikke sett rammene som er tenkt gitt til en tidligere skolestart, men jeg er redd for at små barn skal bli frarøvet en viktig del av barndommen, leken og spontaniteten, fordi skoleklokka ringer de inn til læringsmål og faglige vurderinger.

 Barnehage er en institusjon som er lagt tilrette for at barn skal få ulike typer erfaringer og hvor det er rom for lek. Der er det tidliglæring der, som det også gjør i mange norske hjem. Mange barn begynner tidlig i institusjonslivet og kanskje fokus skal flyttes fra tidlig skolestart til en betalingsform eller driftform som gjør det mulig å fange opp de barna som sårt trenger denne stimuleringen tidlig i livet. Er det mulig å behandle familier og deres barn ulikt i forhold til deres behov og økonomi?

Da jeg begynte å arbeide i barnehage på slutten av 80 - tallet så betalte noen for barnets plass og andre hadde "friplass". Jeg har en erindring om at foreldrebetalingen var behovsprøvd. Dermed ble kostnaden til barnehage justert etter familienes inntekt. Denne løsningen førte til at vi fikk mulighet til å møte barn hvis foreldre av en eller annen grunn ikke var studerende eller yrkesaktive. Jeg opplevde at barnehagen var tilrettelagt for ulike behov og for ulike typer bakgrunn også fordi foreldre hadde mulighet til å velge hvor mange timer de ønsket barna skulle være i barnehagen per dag.  Foreldre kunne velge mellom 4, 6 eller 9 timers plass. Dette varte noen år, men så ble det lik betaling og lik oppholdstid per dag for alle. Det var en gruppe som forsvant sammen med valg av daglig oppholdstid og fri foreldrebetaling og det var barn av foreldre som ikke var yrkesaktive eller
hvor bare en av foreldrene jobbet
Jeg forstår deres valg.

Men jeg er forvirret når jeg oppfatter at man vil at relativt små barn skal inn i skolen fordi man skal lære og for å utjevne en sosial forskjell, - også fordi jeg oppfatter at de samme politikerne mener at den norske skolen ikke er god nok. Men mest av alt fordi jeg ikke tror det vil være til gavn og fordi det er mye god læring i den institusjoen som er tilrettelagt for små barn, - barnehage


Jeg tror på leken!
Jeg tror på at samspill mellom barn er godt for barn!
Jeg tror at barndommen har en egen verdi hvor lek og relasjon med andre barn er viktige elementer,
samtidig som barna er avhengig av gode voksenrelasjoner.
La meg velge for mitt barn,
- ta ikke leken og barndommen fra han!

Petrine