Jeg har kompetanse som sier at til og med den leken som jeg opplever som voldsom kan være helt ok. Mye forskning sier at barn blir roligere etter leken, at de tilegner seg evne til å tolke egne og andres signaler, at de lærer å regulere sine egne handlinger og lære når man skal stoppe. Det sies også at det er en del av prosessen hvor barn blir kjent med egne følelser og den effekt man kan ha på andre. Det er først når man har kjent på følelsene i kroppen, gjort de om til bevegelse og fått responns fra andre at det blir en del av kompetansen og selvfølelsen til barnet. Annen forsking sier at det kan være skadelig for noen. Det sies videre at man ofte ikke ønsker å la denne type lek fortsette fordi man ikke ønsker og streber etter fred og sympatiske barn eller fordi man er usikre på denne type lek. For min del så handler det litt om begge deler, både at han er en hyggelig og ønsket lekekamerat men også at jeg er redd for at noen blir skadet. Det er derfor jeg stopper steinkasting også, - i allefall på stranden i badesesongen.
Da jeg arbeidet i barnehage så var den aktive leken, den som ofte innbefattet forvandling av pinner til våpen og som kanskje innebærer både fangenskap eller død dagligdags. Det var vanlig da og det er vanlig nå å være den litt skumle Sabeltann eller den
Vi hadde jevnlig diskusjon om denne type lek og vi kom til at også denne leken lærte barn noe, - og at det var helt normalt å måle krefter. Kanskje spesielt for gutter. Om man er i den og vet å stoppe i tide så er det en fin måte å få ut energi på, bruke muskler riktig, lære justering av kraft, å finne ut hvor grensene går og ikke minst få måle krefter på. Vi lot derfor leken fortsette, men i perioder hvor vi så at noen trengte hjelp til å regulere seg så arrangerte vi brytekamper på den store "tjukkasen" av en madrass. Da fikk vi muligheten til å lese kroppsspråk, være den som sa stopp og som leste ansiktsuttrykk. Ved å sette ord på det vi så, ved å være den som stoppet leken og som satt reglene så kunne vi holde rammene for leken slik at det ikke gikk over til slåssing. Barna fikk forhåpentligvis hjelp til å kjenne sine egne følelser og bli vâr sitt eget kroppsspråk gjennom den verbale informasjonen fra sidelinjen. Dette var for de som trengte hjelp, de fleste klarer faktisk å regulere dette selv. Det til tross så hadde vi en tro på at barn lærte noe som seg selv og andre gjennom herjingen, - og at det ville oppleves som frustrerende om vi forbød lekeslossing. Vi lot dermed den leken som vi voksne kunne oppfatte som voldsom, den som krysset vår egne moral og egne grenser og som vi kunne mislike fortsette. Men vi prøvde å sette noen rammer for denne type lek
1) Man skulle slutte opp med en gang den andre sa stopp
2) Man skulle forsøke å kjenne på egne følelser og stoppe om man kjente at man ble sint på ordentlig.
3) Om man så at den man lekte med forandret ansiktsuttrykk og ble sint, lei seg eller redd så skulle man slutte.
4) Det var ikke lov å bruke lekevåpen, men de måtte skape det selv. Og vet dere hva dere får når dere holder spade i bladet, - jo en pistol eller et gevær, - alt etter størrelsen. Lego og pinner lar seg like rakt omvandle. Så de hadde alltid noe å sloss med.
Vi så at barna ble gode til å ta hensyn til hverandre og vi voksne at vi hadde mer oversikt og kontroll. Det gjorde at vi i større grad lot barna leke herjelek, men at vi spurte de om det var greit, om de følte at det var trygt og akseptabelt og at vi oppfordret de til å sette grenser om vi som voksne var i tvil om det var lek eller på kant til å sli slossing.
Når jeg skal oppsummere dette så sier kompetansen min at denne typen lek også kan gi barna et læringsutbytte, at den oppstår like frivillig og spontant som annen type lek, men at jeg enda ikke liker tanken på at min gutt skal leke slikt. :D
Petrine
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar