Om sorg...

Dette innlegget ble skrevet i vår: Det kan være at det er lesbart nå, selv om det ikke oppleves like voldsomt nå som da...

Det å sørge gjør vondt og det tar tid. Forrige gang jeg sørget så hadde jeg ingen barn å ta hensyn til, - men jeg er ikke mindre lei meg nå. Jeg har mistet min kjære pappa og forrige gang jeg mistet noen nære så var det mamma som sovnet inn. Det er trist! Det til tross for at jeg sørget over han den siste tiden han levde. Det var vondt å se at den gamle og gode var syk, at han mistet funksjoner og  livskvalitet. Jeg hadde til og med tanker om at skulle slippe å lide. Likevel er det vondt å miste. Det gir følelse av å være alene, det gir tårer, tanker på morsomme opplevelser, tristhet fordi Petrus ikke skal bli kjent med besteforeldrene sine og at de ikke kan ta del i hans utvikling og liv. De ville likt det. Jeg savner også den støtten og den ubetingete kjærligheten de ga meg.

Jeg gråter og er lei meg, meget, (meget sjeldnere enn i vår), men sorgen kommer kastet når jeg minst venter det, - en lukt, et bilde, en ting eller en tanke kan vekke følelsene til liv.  Jeg føler meg trygg i sorgen og aksepterer følelsene mine. Men, det er selvfølgelig et men...Jeg opplever at Petrus har brukt mye energi på å finne ut hvordan jeg har det. Jeg forteller hvorfor jeg er trist, jeg har snakket med han om hva som har skjedd både nå og i løpet av sykdomsperioden og om at det ikke er farlig at jeg er lei meg. Jeg gir han bekreftelse på at det går bra med meg selv om jeg gråter og at vi skal gjøre de ting vi pleier. Alikevel lurer jeg på om jeg møter min lille pode på en adekvat og riktig måte. Jeg har vært og er sliten, jeg har hatt dårlig hukommelse og jeg sover ikke noe særlig. Jeg er ikke overbevist om jeg gjennom de siste månedene har vært den  den optiamle mammaen for min lille gutt. Heldigvis har jeg ikke følelsen av at det glipper hele tiden og at det skjer sjeldnere og sjeldnere. Jeg opplever det som godt at vi hele tiden har opprettholdt rutiner, vi har snakket om følelser og om bestefar og at vi besøker graven. Vi gjør dagligdagse, hyggelige og morsomme ting.

Dessverre så hendte det andre vonde ting i Petrus sitt iv på samme tid som vi mistet bestefar. Det handler blant annet om folk som ble borte og som har gjort minstemann livredd for å miste meg også. Han er trist, han er redd og han har vært mer sint og ikke mestret ting som han har klart tidligere.
Han vil at jeg skal like han, han vil at jeg skal leve evig, han vil ha forsikringer om at vi har lov til å mene ulike ting, han vil ha en tier til ønskebrønnen for å vekke bestefar til live og han har en haug med tanker.  Noen av de deler han med meg. Noen ganger kan jeg være med i samtalen, noen ganger gi svar på spørsmål, andre ganger kan jeg undre meg sammen med han eller så må jeg erkjenne at jeg ikke har noen løsninger og tanker om løsninger. Jeg har brukt en del energi på alt rundt oss og hvordan jeg best kan ivareta Petrus de siste månedene. Derfor måtte jeg lese meg opp på barn og sorg.

Jeg ble minnet på at barn har en unik evne til å leve her og nå. Det gjør at de går ut og inn av sorgen, noe som betyr at de det ene øyeblikket kan leke, le og være full av latter, for i neste bli fanget av tunge følelser. Barnet oppfatter tapet ut fra sine forutsetninger, - noe som kanskje gjorde at Petrus, som fireåring, ba om en tier for å vekke bestefar til live. Han er fire år, det er en alder hvor de blander sammen fantasi og virkelighet: Han sa farvel til den gamle mannen etter at han  hadde sovnet inn, -  han var med å legge blomster, tegninger og bilder i kista, han var med i begravelsen og han vet at han ikke puster,  at hjertet ikke slår og at han har sluttet å le av alle ablegøyene til minstemann. Alikevel er jeg ikke overbevist om at han forstår rekkevidden av alltid, (kommer tieren inn her, tro) - jeg har en tro på at han vil forstå det på en annen måte når han blir eldre.

Jeg leste også at barns sorg tar tid, og selv om det i samfunnet har en ide om at sorg er noe raskt forbigående så sies det at vi bør være var for barnet, dets følelser og at vi anerkjenner savn, sorg eller tanker om den de har mistet. Forskning sier at sorg tar tid, gjerne år, at det kommer og går og at det også for barnet er viktig å få denne tiden og aksepten for at det noen ganger er godt å tenke på minner og andre ganger så er det trist. Nå handler det selvfølgelig hvor tett man var på den man mistet, - hvilken relasjon man hadde, når man skal definere hvor hardt sorgen rammer. Om man mister en av foreldrene sine så vil jeg tro at høytidsdager og milepæler vil vekke liv i savnet, men vi må også huske på at det ikke bare er familiebånd som knytter folk sammen. Så hvem du er og hvilken relasjon du har til den som gikk bort kan påvirke sorgprosessen.

Jeg måtte lese mer, og jeg kom til at alle, både barn og voksne, savner på ulike måter og i ulikt tidsperspektiv. Jeg vet at det å miste en nær kan være vanskelig å håndtere for de som har nære relasjoner, fordi de kan reagere helt ulikt. Noen vil snakke om, finne frem bilder og ting og besøke graven ofte. Andre tier, unngår å besøke graven og synes bildene og historiene er vanskelige å forholde seg til. Disse ulikhetene kan være vanskelig å respektere da det kanskje er uforstående at noen ler, har galgenhumor eller er sinte, når man selv bare vil gråte. Eller omvendt. Men, hva er de vanligste sorgreaksjoner blant barn? Jeg fant frem noen punkter:

1) De kan bli redde,  - da kanskje for mørket, for å miste andre nære personer, for spøkelser etc
2) De kan bli sinte, - på den som er død eller borte, Gud, på legene, på venner, på foreldre osv.
3) De kan føle seg sviktet av den som ble borte
4) Kan bli kranglete eller kreve oppmerksomhet på andre måter
5) De gråter , - gråt er sunt
6) De er triste og snakker om den de har mistet.
7) De kan ha problemer med å få i seg mat eller få vondt i magen
8) De kan få problemer med å konsentrere seg
9)De kan ha skremmende fantasier
10) De kan gå tilbake i utvikling

Nå har jeg listet opp noen av det litteraturen sier om barn og sorg. Jeg ser at Petrus reagerer på en helt vanlig måte og at jeg kan slå meg til ro med at både han og jeg reagerer adekvat. Det tar den tiden det tar. Sorg er vondt, men jeg ser det heldigvis om noe naturlig og er ikke redd for å snakke om det, erkjenne det og jeg vet at smertene avtar med tiden og at det da blir enda større plass til de gode minnene.

Petrine :)