lørdag 3. oktober 2015

Hva gjør du for å beskytte ditt barn?



Hva gjør du for å beskytte ditt barn?
Hjelp, dette spørsmålet ble jeg stilt. Jeg måtte lete etter svaret jeg ikke fant.  Jeg er ikke bevisst alt jeg gjør for at Petrus skal ha det trygt, at han skal oppleve gode hverdager og at han får en følelse av at verden er et fint sted å være. I alle fall i Norge her og nå.

Jeg fant ikke svaret, men jeg fant ut jeg er en sånn mamma som gikk etter Petrus opp trappen da han  krabbet opp i en alder av 8 - 9 måneder. Jeg snudde han rundt  og jeg passet på at han krabbet med nesa i retning trappetrinnene når han skulle ned. Jeg gjorde det igjen og igjen. Det fremfor å bære han eller flytte han. Trappetrening for oss begge, han krabbende og jeg gående. Jeg tenke at denne må du lære å mestre først som sist, så just do it!  ( og når vi løp fra rom til rom, så var selvfølgelig trappen sikret)

Jeg er nok ikke mest opptatt av å beskytte han, men mer fokusert på å få han til å bli en selvstendig liten fyr. Misforstå meg rett! Jeg gir han ikke urimelige oppgaver og krav og , - også jeg er redd om gutten min. Vi har derfor skrudd hyllene fast i veggen. Jeg setter på han hjelm når han skal sykle, sikkerhetsbelte i bil eller beskyttelse på ulike kroppsdeler når han er ute å skater. Jeg prøver å gi han sunn mat med grønnsaker og frukt hver dag.  Han har gått på svømmekurs fordi vi bor et steinkast fra strandkanten. Jeg har også oppdratt han til å se seg veldig godt for når han skal krysse gaten. Han stopper helt opp, han står helt stille til han enten ikke ser en bil eller en bil har stoppet for han, - og det er jo totalt motsetning til mange av de som spretter ut foran bilen med en intensjon om at andre har ansvar for en. Det er nok essensen i hvordan jeg beskytter min Petrus. Jeg vil at han skal gjøres i stand til å mestre, til å ta ansvar for seg og sine handlinger, - i alle fall når han blir større. Jeg vil at han skal oppleve verden som trygg nok til å more seg i og at folk flest er gode. Kjekt om  han har kompetanse nok til å kunne ta del av den verden vi lever i, de sosiale situasjonene han er så heldig å få være del av og etterhvert kunne fylle rollen som venn, elev, lagspiller, student eller arbeidstaker. Ikke det at han skal rustes for det akkurat i dag, men sånn step by step.




Hvordan beskytter jeg mitt barn?
Jeg vet rett og slett ikke.

Jeg gir han kos. Jeg ser Barne - Tv sammen han. Eller skal jeg innrømme at jeg tidvis sovner?

Jeg prater med han. Vi snakker om hva det er lurt å gjøre, både i forhold til løsninger og i forhold til andre. Og, noen ganger snakker jeg til han.

Vi ser i avisa og snakker om bildene. Jeg svarer og forklarer i enkle ordelag.

Jeg lar han være deltaker i det vi gjør, der vi er og hvor vi skal. Han er selvfølgelig.

Jeg lar han ha fri etter barnehagen.

Jeg lar han ha tid til å kjede seg.

Jeg lar han prøve ut aktiviteter han ønsker:

 Jeg lar han løpe til den andre siden av stranden, mens jeg følger med.

Jeg lar han klatre i træne, balansere på steinene, sykle i racerfart gjennom skogen, skjære grønnsaker med den skarpeste kniven, spikke piler til bua si og lar han følge planene sine. Jeg har en tro på at han faktisk trenger kompetansen senere i livet.

Jeg har tro på å bryte grenser, på å planlegge, på å prøve og stå i situasjoner hvor løsningen ikke kommer umiddelbart, og mest av alt på mestring. Det å få til, det å oppleve en egen personlig seier løfter barnets tro på seg selv og på sine egen evne til å klare seg. Det er ikke snakk om kvantesprang, men barnets opplevelse av glede og få til.

 Jeg har en tro på at gutten min har det bedre om jeg stoler på han, (også når han er liten), har tro på hva han mestrer og at han gradvis oppøver selvstendighet. Jeg har tro på det, - og ser at min ideologi går på tvers av de mange krav som jeg opplever at ligger til foreldre rollen i dag. (Og, dette er ikke kritikk til foreldre, men til et samfunn hvis ting skal være så kjapt, vi skal rekke så mye, - også for og med ungene.)

Jeg oppfatter at det forventes at vi følger opp barna i ett og alt. Det handler ikke bare om å følge opp, men å være tett på og alltid være tilstede. Jeg har følt på det noen ganger, - det at jeg ikke er så tett på Petrus i alle sammenhenger og at jeg lar han være på egenhånd.  Jeg har kjent på at andre har sett rart på meg, - at jeg ikke innfrir forventningen. Selv om jeg kjenner på det, så velger jeg å la minsten klare seg selv noen ganger. Vi snakker da innen for gitte rammer. Jeg opplever det nemlig ikke som min jobb verken å underholde han, finne løsningene eller planlegge leken hans. Ikke all tiden hans heller. Nå er det slik at også jeg kan komme med forslag, jeg kan finne på ting vi kan gjøre i sammen og jeg gleder meg over å være delaktig i planene og tankene han deler. Men, jeg kan også gi han tips om at han er god på å finne på ting og leker og at jeg vet at han ikke rekker å kjede seg så lenge fordi han plutselig vil finne på noe.


Er selvstendighet og kompetanse en form for beskyttelse?
Jeg vet seriøst ikke hvordan jeg beskytter Petrus, ei heller om jeg synes det er det viktigst i mammarollen. Jeg er jo ikke sikker på hva jeg trenger å beskytte han mot. Jeg ser at jeg har sidestilt kompetanse og erfaringer som beskyttelse, - og om repertoaret ikke vil fjerne problemer i livet, så kanskje det gir han en mulighet til å lande på begge bena uten at det gjør for vondt.

Jeg skal fortsette å lete etter svaret, - og inntil det kommer skal jeg fortsette å veilede i situasjonene, sikker kjefte urimelig, svare på spørsmål, være mer eller mindre tilstede, gi kos, oppøve en visshet om at jeg elsker han ubetinget, gi gode stunder, bruke sikkerhetsutstyr og ikke minst la han sanke erfaringer.

Er dette å beskytte barnet sitt?

Si meg, hvordan beskytter du ditt barn?

Petrine

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar