Prinsippet som brast

Jeg forsøker å bite meg selv i halen, - noe som er vanskelig nok siden jeg faktisk mangler en. Sannheten er at jeg også svelger noen kameler her, fordi vi har holdt igjen for fritidsaktiviteter for gutten vår. Vi har holdt igjen informasjon om at det ikke har vært skøyteskole de gangene vi har vært på isen og vi har ment at han har nok med barnehagen. Vi har ment det, - og mener det ennå.

Men, sannheten et at pjokken er av en annen oppfatning. Han er observant og han la plutselig bitene sammen. Han fant ut at han ikke var på isen på treningsdagene. Han forlangte å begynne på skøytekurs!! Vi lot han starte med tanken om å la han gå i ny og ne, men han holder telling på dager og han vet til og med klokkeslettet. Han gleder seg så mye at han sier at han nesten gråter, han er super fornøyd når han trener og han har en læringskurve som er bratt. Men, han gyver løs, med en iver som er misunnelsesverdig og en glede som er frydefull.

Jeg må innrømme at det er morsomt å se på og at jeg kommer til å la han fortsette på kurset. For jeg kan ikke drepe den gnistrende innsatsviljen som jeg håper han skal ha gjennom hele livet. Han må få lov til å utfordre seg selv og vinne, noe han gjør ute på isen.

Jeg må innrømme det, - han fikk lov til å bestemme noe både jeg og Petrinemannen var i mot.
Jeg innrømmer det med glede, - for den som er mest glad er Petrus. Han teller ned, han forteller om opplevelsene i positive vendinger, - selv om fall og blåmerker, han finner gjerne frem det han trenger og han er klar lenge før vi skal dra. Han bare er superglad for skøyteskolen. Ja, da sitter jeg på benken å titter da, - på en liten bambi , - en lite gutt hvis hvert fall og hvert skøytetak er en sann fryd.

Vi bryter noen prinsipper når vi har barn, gjør vi ikke?
Jeg må bare konstantere at det gjør i alle fall jeg  :)

Petrine :)